Category: Archive

I kjent stil så kommer det en sen oppdatering fra meg, det virker ikke som jeg har lykkes med å finne en bloggestil som fungerer for meg. Jeg vet ikke engang om jeg noengang vil finne den, men jeg gir meg jo aldri, for jeg liker å skrive. Så da er neste spørsmål, hva har skjedd siden sist?

Jo sist så lanserte jeg jo nytt utseende på bloggen, og en motivert tro på å få alt på plass umiddelbart. Det skjedde jo ikke, men hvis du ser nøye etter så er en del endret, og jeg begynner sakte men sikkert å slå meg til ro med å faktisk gjøre ting enkelt. Det enkle er ofte det beste, som de sier på Rema 1000. Og kanskje det virker for meg også, om jeg ikke legger så mye i å måtte gjøre ting så bra som mulig før jeg legger det ut, for la oss være ærlige, det er jo ikke akkurat supert innhold, men forhåpentligvis kan det være interessant for de som måtte lese det, og selvfølgelig for meg selv. Hele grunnen til at jeg startet bloggen var jo fordi jeg ville kunne lese meg tilbake på ting, og slik vil jeg fortsatt det skal være.

Så til fremtidige meg, i skrivende stund satt du på Creperie de Mari, drakk en iskald mokka, og ventet på å bevege deg ned til House of Nerds for å delta på Ida sin musikk-bingo. Du er varm, men samtidig kald pga is-drikken. Folk er i feriemodus rundt omkring, og du er i en liten depresjonsperiode over at alle andre ser ut til å være på eventyr, i mellomtiden er du låst fast av både jobb, coronavirus, flystreik og usaklig overprisede flybilletter. Det er lov å gråte litt av sånt, ikke det at jeg gråter, men jeg er litt furt, det er jeg. Men neste år, det skal bli mitt år, jobb eller ikke jobb, jeg skal ut på eventyr, og alle måneder frem til da skal det spares og forskes, masse inspirasjon til et stort eventyr.

Fotomessig så sliter jeg med et kamera som ser ut til å si farvel, noe som er ganske dritt siden jeg tror garantien er over, og nye kamera er svært dyre. I mellomtiden bruker jeg tiden til å fylle min Instagram med bilder fra tidligere reiser, det er godt mulig min tristhet over mangel på eventyr også kommer av å sitte å se på alle de morsomme tingene jeg pleide å gjøre før. Men snart er det min tur igjen, på med sekken, en billett i hånden, alene på ukjente eventyr, fy som jeg gleder meg!

Jobbmessig går det helt greit, folka der har tatt ferie for det meste, og min kompanjong har fått barn, så hun er borte de neste seks månedene minst. Heldigvis rakk hun å lære bort en god del, slik at jeg er sånn noenlunde selvdreven, og med gode kollegaer rundt meg så har jeg all hjelpen jeg trenger. I forrige uke viste sjefen meg en fin badeplass rett ved kontoret, en plass jeg ikke ante at fantes, og det endret mine lunsjpauser. Nå består lunsjpausen av å løpe bort dit, og nyte sol og frisk luft i 20 minutter før man løper tilbake, det høres kanskje stress ut, men det er ikke så ille altså. Heller det enn å bli sittende i bygget man uansett sitter 8 timer i, spesielt nå som det er sommer. For igjen, det er tross alt første sommeren på lenge at jeg jobber igjennom sommeren, det er litt pain, jeg skal ikke nekte på det.

Har jeg noe mer på hjertet nå a mon tro, eller har jeg fått tømt litt innhold over på bloggen, jeg tror i grunn at jeg er ferdigskrevet for denne gang. Men jo, på tampen av innlegget, jeg tror jeg skal lage en egen liten kategori kalt mobilblogg, der små innlegg blir gjort, forhåpentligvis ofte. Meget hårete mål, og jeg vet ikke om det lar seg gjøre, men jeg skal prøve, prøve, prøve er stikkordet. Inntil neste gang, ha en fin sommer folkens, kos dere masse hva enn dere ender opp med å gjøre! Vi blogges!

#owlando

Nå er vi enda et steg nærmere sommer, sol, bading og grilling. Mai er jo måneden for grilling, og is spising og nasjonaldag, så vi får håpe været leverer!

I dag starter jeg dagen litt senere enn vanlig, kanskje for jeg avsluttet den forrige litt senere enn vanlig også. Hvem vet. Men i dag er det fridag og man skal gjøre minst mulig. Så i dag ble det å sove, gå å spise ute, sitte på kafe en times tid, se fotballkamp og så hjem å spise før jeg så gikk å la meg igjen. Og det er her jeg er nå, jeg skal straks slukke lyset og så besøke drømmeland. Jeg måtte bare forsikre meg å få postet noe på denne dagen.

God natta folkens!

#owlando

Hei, husker du meg? Jeg klandrer deg ikke dersom du ikke gjør det, for igjen så har det gått ganske lenge siden forrige innlegg her. Og denne gangen har det ikke vært mangel på ting som har skjedd heller, snarere tvert imot. Det har vært så meget som har skjedd siden sist, først og fremst har jeg byttet jobb, og jeg har snart jobbet der i en måned allerede. Har også vært en tur i utlandet i noen timer, Danmark. Det er knapt så det teller, men det teller. I tillegg til det så har det vært noen større hendelser via Nerdelandslaget, deriblant et treff, to quizzer med Hasse Hope, og en bingo kveld med Ida. Jeg har vært tilstede på alt av dette, og fy så moro det har vært. Det er godt å se at det skjer mer og mer ting på nerdehuset, nå nærmer det seg også sommer, så det kan jo bli spennende å se om det blir et større Nerdelandslaget treff også denne sommeren.

Som nevnt så er vi jo godt ute i våren allerede, naturen har begynt å blomstre, og det merkes endelig på luften at det blir varmere. Snart kan man vel kaste jakka, og endelig begynne å kle seg litt mer individuelt enn hva generiske boblejakker tillater. Det har enda ikke blitt noen grilling siden sist, men det har blitt hele to runder med utepils, og fy så deilig det var. Ser frem til fremtidige bad, mat og godt selskap på Sørenga og andre badesteder fremover. Selv om jeg er litt usikker på hvordan det blir med ferie, med tanke på at jeg nylig har startet i ny jobb. Men samme kan det være, fri skal jeg ha, i alle fall litt. For jeg må nemlig utenlands, jeg har så abstinenser på nye inntrykk og opplevelser at jeg snart kaster meg uti en helt tilfeldig reise dersom det ikke skjer noe nytt snart.

Turen til Danmark var fin, kort men fin, og det minnet meg bare på hvor sterkt jeg savner det å reise. Var det ikke økonomien så var det pandemien, men mye har stått i veien for meg og det å reise. Jeg merker at det er såpass viktig for meg i hverdagen at jeg rett og slett mister livsgnisten av å ha vært så lenge i ro. I dag så jeg en bok om den transsibirske jernbane og var det ikke for urolighetene i akkurat de områdene der så er det nettopp et slikt eventyr jeg trenger. Men man får starte smått, korte weekendturer for å varme opp reisehjertet, og så når en lengre mulighet byr seg, så skal jeg gripe den ved første sekund.

Men inntil den tid, så får man smøre seg godt inn med tålmodighetssmøret, bite tenna sammen og jobbe på. Og for å nevne noe, få orden på denne siden og tilhørende sosiale kanaler online. Det har trengtes i lengre tid. Følg med på nettopp det punktet, det er snart Mai måned, og jeg har litt planer for dette prosjektet her, prosjektet som er mitt digitale liv.

Owlando

I alt for mange år har jeg hatt lyst til å løpe i sentrumsløpet, men også i alt for mange år har jeg aldri gjort det. Årsakene har vært forskjellige men resultatet har vært det samme, jeg fikk aldri løpt. I år så var det egentlig samme grunnlag, jeg fant ut ca noen dager i forkant at løpet var på Lørdag. Og igjen så tenkte jeg ikke stort mer over det, men, i år var det egentlig ingen grunn til at jeg ikke skulle løpe. Jeg var i Oslo, været var fint, jeg hadde fri, og jeg var frisk. Så da skjedde det altså.

Jeg meldte meg på i all hast, i grunn bare tre timer før løpet skulle holdes. Jeg fikk kontakt med noen fra Sentrumsløpet som sa at det gikk an å melde seg på hele veien frem til løpsstart. Da var det å reise fra HoN og rett til Rosenkrantz å hente startnummer og trøye. Det kosta 600kr å delta, noe jeg vanligvis er i mot, men du, dette har jeg ventet på. Som en kamerat av meg sa rett før jeg falt på avgjørelsen om å melde meg på, han sa at dette virker det som du vil angre bittert på dersom du ikke gjør det. Og jeg tror han ville fått rett i det, heldigvis ble det løp.

I kjent stil så møtte jeg opp bare noen få minutter før løpet gikk av stabelen, med en kjapp løpetur innom Oriental grensen for å låne toalettet deres. Jeg føler jeg har kjøpt nok PangPang biff til å få lov å bruke toalettet gratis uten kjøpeplikten for å si det sånn. Nede ved startlinja så var det som forventet, usaklig mange folk. Og stemningen var på topp, selv følte jeg på en enorm rus av spenning. Jeg vet ikke helt hvorfor, men siden dette løpet alltid har glidd fra meg, så har jeg jo aldri noengang fått oppleve det å løpe i et offentlig løp. Pluss at dette her rettet på et minne jeg har fra langt tilbake i barndommen.

Jeg husker ikke engang hvor gammel jeg var den gangen, men det var på Skotterud, jeg deltok i TINE stafetten eller hva det nå het. Selvsikker til tusen, men uten noe som helst snev av sjans for å levere noe som helst. Ved startlinja husker jeg godt hvordan jeg tenkte at jeg kom til å gjøre det kjempebra, og hvem som kom til å bli vanskeligst å løpe forbi. Sannheten var at jeg på den tiden knapt hadde løpt i hele mitt liv, jeg hatet å løpe, og det vistes godt når jeg lå halve runden bak alle de andre ungene. Jeg synes synd på stafettlaget mitt, fordi uansett hvor bra de andre hadde gjort det, så ville aldri min runde kunne hentes inn. Og jeg har hatt det minnet der med meg hele livet, mitt aller første løp.

Jeg må innrømme at det minnet satt litt i når jeg igjen over 25 år senere står på en startstrek. Her er antallet tilskuere 100 ganger eller mer hva det var på Skotterud i de dager, så en liten bit av meg kjente på frykt rett før start. Men hei, dette er et løp for alle, barn og voksne i alle aldre. Uansett hvor god eller dårlig form man måtte være i. Det hjalp jo ganske godt på, og så gikk startskuddet. Jeg var i gang, og turen gikk oppover Karl Johan i retning slottet. På ørene hadde jeg Sonic the Hedgehog 30th anniversary concert, basically orkesterfremføring av låter fra de gamle spillene, og de nye. Dette her var noe helt unikt, å ha en orkesterversjon av Greenhill zone spille samtidig som jeg og hundrevis av andre løper igjennom Slottsparken. Sola var på plass, formen var på plass, og hele løpet ble rett og slett en fantastisk opplevelse. Runden var på 1 mil, noe jeg hadde sett på som en enorm distanse, men jeg tror deler av meg glemmer at jeg allerede har løpt en mil flere ganger i uka tidligere. Selve ruten startet i Karl Johan, gikk mot slottet, via Frogner inn til Frognerparken, og snudde der før den dro nedover mot sentrum igjen, forbi Akerbrygge og rundt, til vi kom opp igjen ved Karl Johan og en mållinjen som bare var noen hundre meter fra der vi startet.

Hele løpet var en fryd og glede, god musikk på ørene, god stemning, og et oppglødd konkurranseinnstinkt. I tillegg til det så var det utrolig deilig å ikke være den som lå milevis bak, etter alle årene med løping på egenhånd, så hadde jeg endelig kapasiteten til å løpe fort og å være utholdende. Og jeg kom i mål med en rundetid på 53 minutter, noe jeg ble veldig overrasket over, jeg hadde regnet meg rundt en time og et kvarter. Og følelsen av å løpe nedover Karl Johan, full fart, retning mål som var 200 meter foran. Den kommer til å sitte igjen like sterkt som minnet fra barndommen, bare at dette er et meget GODT minne!

I mål fikk jeg medalje, som faktisk var en ganske tung og fin medalje. Den skal henges opp, og forhåpentligvis så kan jeg gjøre dette igjen også neste år. Rett etter målgang var det rett hjem, dusjen, og så ned til sentrum igjen for å være klar til Star Wars konsert i spektrum. En fantastisk opplevelse det også, hele filmen ble vist på storskjerm, men selve orkesteret satt rett nedenfor lerretet og de tok seg av all musikken i filmen.. Fantastisk, intet mindre enn fantastisk!

Etter det bar det rett til HoN igjen, og der ble jeg ganske så lenge.

Owlando

Noen ganger så tar livet et heftig avspark i helt motsatt retning av den retningen man trodde man var på vei. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal utdype om det her akkurat nå, men i senere tid så kan jeg jo skrive om det. Det er jo tross alt noe som må ut på et eller annet tidspunkt.

I skrivende stund sitter jeg igjen på en kafe, jeg liker meg best i de miljøene, det er jo tross alt veldig godt å komme seg ut. Nå som våren og sommeren nærmer seg også så er det jo bare enda mer viktig å få med seg været. Og jeg og Finn.no er blitt gode venner igjen, så jeg tilbringer også ganske mye tid der, og søker etter nye muligheter karrieremessig. Mulig jeg finner andre ting der også, men hovedsaklig er det karriereveien som nå står i fokus.

Jeg skal være forsiktig med å si om jeg er ferdig med corona for øyeblikket, sist jeg sa det var tydeligvis veldig feil. Men min sykemelding er over, og jeg kan gå tilbake til enhver jobb 100%. Angsten jeg pådro meg underveis har jeg sånn delvis kontroll over, mental trening er virkelig en god ting å ha i bakhånd. Jeg kjenner angsten kryper inn på meg sånn i ny og ne, men så lenge jeg vet hva den er, og at den så vidt jeg vet er ubegrunnet så går det greit. Jeg klarte meg denne gangen også.

Hverdagene går nå raskt med til trening, spising, spilling og chilling. Og så blir det jo litt kaffe i ny og ne samtidig som bloggen oppdateres. Det tok litt tid fra forrige innlegg til dette, men ja, det har skjedd litt som nevnt. I samme tid så har jeg hatt et ganske alvorlig problem i forbindelse med mitt bildebibliotek, og min datamaskin. Korrupte filer er stikkordet, og det er noe skikkelig drit. Så jeg har for tiden ikke tilgang til mitt bildebibliotek lengre, så jeg driver i skrivende stund å legger inn original rå-filene på nytt. I et håp om at jeg klarer å luke vekk de korrupte jævlene, det er godt mulig jeg må fjerne alle bilder tatt i år, men det er heldigvis ikke så mange. Det er surt, men jeg kan godt ofre det til fordel for å få et friskt bildebibliotek. I verste tilfelle så må jeg ta disken til en disk doktor, heldgivis er det en betydelig mindre prosess enn den gangen hele disken min streiket.

Backup sier du? Joda jeg har det, men den blir jo jevnlig oppdatert så frykten er jo at de korrupte filene har havnet der også. Mulig jeg etterhvert må finne en bedre løsning på dette, eller at jeg begynner å sette av en tusenlapp i året til å kjøpe en ekstern disk som markeres med årstallet og aldri brukes med mindre noe sånt her skjer igjen. Det er faktisk verdt det, vil jeg tro.

Tja, det er vel egentlig alt fra meg for denne gangen, nå er det snart på tide å stikke til nerdehuset for en perle-tirsdag, og mat, jeg er sulten!

#owlando

Det er ikke til å legge skjul på at en sykemelding gjør at man får mer tid til å gå litt inn i seg selv. Det har vært mye tankevirksomhet de siste dagene, i tillegg til den evige jakten på utstyr i Destiny 2, og trening. Først når jeg satte meg ned her med planen om å skrive et nytt innlegg i bloggen, så slo det meg at nettopp noe sånn som dette:

Om bare dette kunne vært kontoret mitt, om bare noe sånn som dette kunne vært jobben min. Bildet er åpenbart ikke fra hvor jeg er nå, men jeg brukte det som et eksempel. Jeg aner ikke hva det skulle vært, og jeg aner ikke hvordan inntektene på noe sånt kunne vært. Men la meg først forklare, det er ikke Espresso House på Glassmagasinet i Oslo jeg mener når jeg sier at jeg skulle ønske dette var mitt kontor. Selv om det er der jeg sitter akkurat nå. Mitt drømmekontor er en hvilken som helst kafe i verden, å kunne jobbe fra hvor som helst. Ikke være bundet fysisk til en fast lokasjon, men variasjon, nye steder, nye impulser.

Sånne jobber vokser ikke på trær, det er det jeg hører når jeg tenker på det, og det er det omverdenen sier hver gang jeg får det for meg. I hodet mitt virker det nesten umulig, men i samme tid så kjenner jeg jo flere som har gjort dette og i dag har det jeg drømmer om, som sin egen jobb. Og penger tjener de også, på en eller annen måte. Å tjene meg rik på ting er aldri og vil aldri bli mitt mål, jeg vil heller bli rik på opplevelser og nyanser i livet. Det er ikke så lang tid man har her på kloden, og det er ikke det at jeg ikke har reist mye i livet. Det er heller det at jeg vil fortsette med det, for ja, riktignok stoppet det opp når Corona ble en ting, og akkurat nå er verden i opptaktene til en ny verdenskrig. Men jeg personlig trenger nye opplevelser utenfor landet, det å kunne ta seg en weekend tur, eller en uke til et helt nytt land.

Ta seg en løpetur i en ukjent by, ta bussen i et ukjent land, bade i havet ved en ubesøkt strand. Alt dette er det så altfor lenge siden jeg gjorde sist, familieturer og venneturer er en ting, men jeg savner det å reise alene også, til ukjente plasser for å utforske. Og det er her det drømmekontoret kommer inn i bildet, for ja jeg må innrømme jeg sporet av litt der. Men tenk å kunne gjøre som Alejandra, ei jeg kjenner som reiser på turer flere ganger i året, og gjør det til en del av jobben sin. Hun sa til meg for lenge siden at jeg har de verktøyene jeg trenger, det er bare det at jeg har låst meg fast. Og ja, jeg liker å skrive, og jeg kan ta opp igjen foto og video hobbyene og øve på de slik at jeg kan bli god nok til å kunne produsere noe på høyere nivå. Det handler bare om å ta saken i egne hender istedenfor å flyte fra dag til dag slik jeg har gjort.

Jeg skrev en gang et engelsk kort dikt som startet sånn som dette

Look at me, the current me, just a fraction of who I want to be.
The world lies at your feet, but you will have to walk towards it.
To be free.

Owlando, 2021

Verden er bygget litt slik, man vokser opp og blir lært opp til å skaffe seg en jobb, og den skal man vel helst holde på så lenge man kan. I vår moderne tid har det jo kommet et alternativ til, og det er å skape sin egen jobb, det er langt fra lett, og sikkert et heftig styr. Det er vel det som er prisen for frihet. Igjen, jeg skulle ønske jeg startet tidligere, men det er bare å innse at man ble slått av latskapen. For det er altfor lett å bare velge seg en generisk jobb og å bli der. Og jeg misunner vel alle som får til det der, jeg tror vel aldri at jeg har vært et tannhjul som passer inn i de store firmaene sitt maskineri.

Jeg stusser på det hver morgen jeg drar på jobb, og hver ettermiddag når jeg er på vei hjem. Da ser jeg dem, arbeidsmaurene, på rekke og rad. Inn og ut av trikker, busser og t-baner, en folkemengde uten ende. Jeg er en av dem, de fleste av oss er det. De fleste andre som ikke er det, er enten på toppen av pyramiden ikledd sin finstas, eller så er de å finne i renna. Godt pakket inn i en sovepose, i en mørk bakgate.

Men det er fortsatt alternativer foruten de skjebnene jeg nettopp beskrev ovenfor, og det er de som klarer å skape sin egen jobb. De jobber fra hvor enn de selv velger å være, de digitale nomader som de ofte kalles. Og det er jo nettopp fordi det meste de trenger for å jobbe er de samme verktøyene jeg sitter med her, noe å skrive på, et kamera, en tegneblokk og noe å dele. Enten man reiser rundt i verden å skriver historier, anmelder hoteller, eller har startet opp et eller annet, så gjør man noe annet enn å sitte å rotne på et kontor de neste tretti årene av livet. Akkurat nå så har jeg jo ikke engang et kontor i min nåværende jobb, så på en måte så er jo faktisk denne jobben jeg har nå nærmere enn hva de andre jobbene har vært. Selv om det i dette tilfellet er ganske negativt å ikke engang ha et kontor.

Tiden flyr, det har jeg sagt tusenvis av ganger, og skrevet det ganske mye her på bloggen også. I lang tid har jeg alltid følt at jeg har flydd med den, men nå begynner jeg å føle at tiden begynner å fly raskere, at jeg selv har havnet på etterslep. Det er på tide å ta opp løpet igjen, og finne seg noe å gjøre som gir mening, ta igjen tiden, og jeg sverger at jeg skal gjøre masse forsøk på ting før jeg fyller 35, i håp om å komme nærmere drømmekontoret. Man lever bare en gang, skal man tro, da kan man like gjerne prøve og feile så mye man kan, enn å sitte i ro og angre når man innser at 70-års dagen var nærmere enn man først trodde. Om jeg så sitter på gata om 10 år, så slår jeg meg mye heller til ro med det så lenge jeg vet at jeg prøvde.

Igjen ser jeg nå at dette innlegget ble ganske så langt, og jeg er litt usikker på hvor grensen her gikk fra at innlegget handlet om drømmejobben eller om det bare ble en direkte eksponering av tanker i hodet. Men samme kan det være, det første steget for å komme noen som helst plass er å ikke være redd for å si eller skrive hva man vil. Det vil alltid være folk som liker og ikke liker ting man gjør uansett, sånn er det. Det er uansett godt å få litt tid til egne prosjekter, å finne igjen tapte hobbyer, og endelig føle litt inspirasjon igjen etter månedsvis uten. Man må dyrke det når man kan.

Og der setter jeg punktum for dagens innlegg, kaffen er drukket, og det er på tide å tenke i retning mat. Jeg må rose meg selv for å ha skrevet enda et innlegg i bloggen, kanskje jeg får denne opp på beina nå? Ønsker alle en fin dag videre, nyt vårsolen som vi nå har!

#owlando

Da var vi her enda en gang, starten på en ny måned, denne gangen er det Mars sin tur og man kan faktisk merke at våren sånn smått er på vei. Det kjennes på temperaturen, og at det faktisk er godt å være ute å nyte sola nå, tro det eller ei, man føler at den varmer ganske greit nå. Men man skal vel ikke feire for tidlig, det kan jo fort være man blir sittende her igjen med -15 grader og masse snø. Det er nå uansett lov å håpe at vi går inn for en tidlig vår, jeg håper nå i alle fall det.

Februar var ikke en særlig bra måned for meg, jeg husker godt jeg sa når jeg bladde kalenderen over til Februar og fikk se at det bare var fiender (fra Minecraft)på bildet. Da sa jeg at denne måneden kom nok ikke til å bli bra, og det viste seg å stemme, jeg har jo vært mer hjemmeværende enn på jobb i Februar. Corona her, sjuk der, og så til slutt sykemeldt pga ettervirkningene av Corona. Og nå i skrivende stund driver jeg med litt hobby-psykologi og lurer på om jeg ikke like gjerne har fått angst som resultat av det hele. Det står at det også er en mulig bivirkning av viruset i ettertid, det er jo helt suverent. Alt på en gang, får krysse fingrene for at når dette gir seg så er man ferdig med det for godt.

Februar var ikke en så bra måned for verden heller når man først skal se på det, de fant en ny variant av Omikron viruset i starten av måneden som fikk det til å bli risikofylt igjen. I samme tid så har jo Russland skrevet ny historie i negativ forstand ved å nå gå til full invasjon av Ukraina. I dette øyeblikket blir det bombet, skutt og drept, det er helt forferdelig å tenke på. Min største frykt med alt det faenskapet der er at atomvåpen blir innblandet. Man kan tydeligvis aldri stoppe mennesker fra å krige, vi er en barsnlig rase. Men så lenge atomvåpen unngås så får det bare være, for DET tåler ikke planeten eller oss som bor på den. Spesielt ikke nå som vi har utviklet atombomber flere hundre ganger sterkere enn de som rammet Hiroshima og Nagasaki i sin tid. Nei uff, det er ikke rart man håper på en tidlig vår, sol, varme, lys, og bedre tider.

Jeg har jo endelig fått til å blogge litt oftere nå da, det må jeg jo si meg meget fornøyd med, og for tiden så holder jeg på å gjøre om på nettsiden her, så beklager rotet og mangelen på ting. Det kommer mer her snart altså, bare så det er sagt, det tar bare litt tid. Håper alle får en fin første dag av Mars, vi skrives!

#owlando

Søndag er nesten overstått men fy for en fin dag sånn værmessig, og det har jo vært fastelaven, så det måtte feires med en fastelavensbolle. Og kaffe, juice, og vann!

I samme tid så bestemte jeg meg for å fokusere mer på bloggen, og å prøve å spre den litt på nett, så her kommer en link til Bloglovin, en tjeneste som tja, handler om blogger.

Follow my blog with Bloglovin

Og denne posten her blir vel egentlig mest bestående av bilder siden jeg har tatt litt bilder i dag. Det blir fort litt gåturer i sola med kameraet rundt halsen når man først er i den situasjonen jeg er i. Så her kommer litt bilder, håper alle har hatt en fin helg!

#owlando

Det var min egen antagelse at jeg faktisk var ferdig med Corona slik jeg skrev for ikke altfor lenge siden. Men neida, jeg var visst ikke ferdig med Corona allikevel, det fantes noe som heter ettersymptomer. Og det er sånne små idiotiske greier viruset legger ifra seg før det forlater kroppen helt, eller noe sånn. Det er ikke sånn at jeg er syk eller kan smitte noen lengre, men jeg er noe jeg ofte kaller usynlig syk.

For hva er det som feiler meg? Jo nei, nå skal du få høre, for det første føles det ut som om noen har revet vekk den ene lungen jeg har, slik at jeg nå må puste for halv maskin. Det er ganske ubehaglig når man har vært vant til å ha god kondisjon i ganske så mange år. Og det andre jeg sliter med er tilfeldige totaltap av energi, det vil si at jeg kan gå fra å være helt lys våken og full av energi, til å brått nesten slokne stående noen minutter senere. Dette har kommet og gått igjennom de dagene siden Coronaen besøkte meg, jeg trodde bare at det var fordi jeg fortsatt ikke hadde kommet meg helt. Men nå er det tross alt nesten tre uker siden jeg hadde corona, så man skulle jo tro man ville være frisk.

De to siste ukene har jeg vært plaget av dette på jobb, noe som har gjort det ganske vanskelig å jobbe vanlig. Tung pust, svimmelhet, og spontan utmattelse er en dårlig kombinasjon i arbeidslivet. Jeg har aldri vært mye syk, og jeg har knapt i mitt liv sykemeldt meg, men her trengtes det, igjen. Men gode ord og hjelp fra legen så har jeg fått beskjed om å holde meg i ro, men samtidig ikke for mye i ro. Balanse var stikkordet, for å så teste kroppen i hverdagen de kommende dagene. I tillegg var det jo vanlig tips å spise sunt, drikke mye vann, og å ta vitaminer. Så det er det planen min blir de neste dagene. Så krysser jeg fingrene for at det her går over ganske snart, for jeg er ganske lei det allerede.

Jeg var jo selvfølgelig dum å prøvde meg på det ekstreme for noen dager siden, til tross for at kroppen er litt ødelagt så tok jeg løpetesten på treningssenteret. Den jeg gjør stort sett tre ganger i uka, 3,2km så fort man bare klarer. Denne gangen gikk det ikke så fort, og det var et mentalt helvete å holde fokus for å ikke svime av, og når jeg var i mål så måtte jeg sette meg ned en lang stund før kroppen kom til seg selv igjen. DET er uvant for meg, og sånn vil jeg absolutt ikke ha det fremover! Jeg skal gjøre ALT jeg kan for å bli frisk fortest mulig! Sånn, det var en oppdatering fra meg i dag, håper dere alle får en fin helg.

#owlando