Det er skuddårsdag, en ekstra dag i året som man kan fylle med noe spesielt, eller egentlig gå hele dagen uten å engang ha tenkt over at det var en ekstra. Vanligvis så har jeg pleid å gjøre dette, både fordi jeg på tidspunktene aldri hadde noen spesielle planer, og fordi det er noe man sjelden tenker over før dagen bare står for døren.
Denne gangen her var det annerledes, dog det var ikke planlagt, eller på en måte var det det, men på samme tid ikke. Jeg skal forklare, i fjor sommer så bestilte jeg meg konsertbillett til Eric Nam, dette fordi en kollega av meg tipset meg om det etter at vi har hørt på ham i rolige arbeidsstunder. Men når man bestiller konsertbilletter så langt frem i tid, da glemmer man fort av de, helt til det nærmer seg, litt sånn som nevnt med skuddårsdagen. Og joda, plutselig nærmet vi oss 29. Februar hvorpå jeg ble bevisst på at, har ikke Februar bare 28 dager i seg? Joda, konserten var den 29. og det gikk opp for meg at det var skuddår!
Jobbdagen gikk som normalt, fortsatt var jeg ganske pjusk, men det er en tilværelse jeg har vært vant til å være i siden Desember i fjor. En lang Covid effekt vil jeg tro, men siden da har jeg ikke enda vært frisk. Men nok om det nå, rett etter jobb ble det spising på Oslo Streetfood før vi stilte oss i kø til Sentrum Scene og konserten. I køen oppdaget jeg at jeg ikke bestilte plass med min kollega, smarte meg, men hey, det er litt som med kino, man skal jo uansett ikke stå å skravle med hverandre på konsert uansett. Konserten startet med en heftig oppvarming av en artist som nå havnet på lista mi, Alexandra Porat. Google henne eller Spotify henne dersom dere vil høre litt på musikken hennes. Stjerna selv kom på etter hvert, og første gang jeg ser eller hører noe av personen annet enn musikken på Spotify, og fy for en kul person. Det ga veldig mersmak å få en personlighet bak musikken også, så alt i alt var det en utrolig bra konsert og skuddårsdag!
#owlando
Leave a Comment