Mitt første år hos Norwegian!

En liten historie

Ironisk nok skal jeg innlede dette innlegget ved å si, tida flyr, noe som i seg selv er moro siden dette innlegget handler om min tid i flyselskapet Norwegian, som også flyr. Og før noe mer blir sagt, nei jeg skal ikke skifte jobb eller noe, dette er mer en recap av min tid i Norwegian til nå, og det faktum at det denne uken er ett år siden jeg ble fast ansatt og startet innenfor en ny bransje.

Ett år tilbake, det gikk mot slutten av min kontrakt som IT-innleid hos Norwegian. Den siste uken jeg skulle jobbe der så fikk jeg i oppdrag om å klargjøre et rom nede i kjelleren, dette skulle brukes til opplæring av nye ansatte innenfor ulike bransjer. Jeg bet meg merke i hvor kaldt det var der nede, og nevnte flere ganger at jeg syntes synd på de som skulle tilbringe tid nede i kjelleren der. Lite visste jeg at jeg selv skulle sitte der, noen uker frem i tid. I utgangspunktet var planen en helt annen, jeg annonserte til de fleste jeg møtte på jobben at jeg skulle ta meg litt tid til meg selv, jobbe med egne prosjekter, og å reise litt.

Jeg gikk mot slutten av en karriere-epoke, altså min tid innenfor IT-bransjen. Jeg har siden jeg begynte å jobbe i 2007, stort sett jobbet innenfor IT bransjen, med unntak av noen detaljhandeljobber her og der. For det meste gikk det i IT, både fordi det interesserte meg, jeg er nerd, og opptatt av teknologi og programvare. Som følge av det lærer jeg også disse raskt, det var alltid slagordet mitt i arbeidsintervjuer. Men nå etter ett år på IT hos Norwegian som innleid, så begynte jeg å merke at det var sprekker i fundamentet, jeg tror rett og slett jeg var lei, drit lei, for å være eksakt.

Prøve nye ting?

Det var de samme tingene igjen og igjen, glemte passord, omstart av servere, ødelagte devices, folk som skal ha nytt utstyr, og folk som skal levere inn utstyr. Altså jeg syntes det var skikkelig koselig, men det var mest fordi alle folkene jeg møtte var så hyggelige, det skal Norwegian ha, det er en utrolig hyggelig og god samling folk de har der inne, både på hovedkontoret og i luften. Jeg elsker folkene!

Og det var nettopp det, via IT desken ble jeg kjent med utrolig mange folk. Og siden jeg satt på førstelinje så var det meg alle kom til først, og så stod det på problemet dems om jeg kunne hjelpe dem eller om det måtte eskaleres til noen andre med mer kunnskap enn meg. For det er vel aldri nevnt, jeg har aldri tatt noen utdanning innenfor IT, bare lært opp meg selv via mange ulike jobber, og over tid blitt kjent med en rekke programmer og løsninger. Allora, folk kom til meg, jeg ble glad i dem, og noen av de ble visst litt glad i meg også, og det var ganske rørende å høre.

Det er vel første gang i livet jeg hørte at folk ble oppriktig berørt av at jeg skulle slutte, det å kjenne på kroppen at noen faktisk satt pris på hva man gjorde, det var ganske godt å føle på. Og nettopp på grunn av dette var det flere som nevnte følgende: “Du må jo jobbe her, vi må jo finne en annen jobb til deg her”. Og sånn begynte det at den siste uken så sendte jeg interne søknader på jobber som folk tipset meg om, jeg må jo innrømme at jeg flere ganger i livet har hatt lyst til å jobbe i kabinen, som flyvert. Men som den kontorrotta jeg er, så var arbeidstid utenom 8-16 og arbeid i helgedager skremmende, veldig skremmende. Men jeg sendte søknaden, både på den, og på en stilling på en ny avdeling de skulle opprette, et kundesenter på hovedkontoret. Det hørtes også ganske spennende ut, og det å kunne være med på noe som skal startes opp er jo ganske moro. Jeg var dermed også med på opptaksdagen for begge stillingene, det var hyggelig, og selv der møtte jeg mange hyggelige folk. Norwegian har det med å velge folk altså!

(Også der skulle det vise seg at jeg møtte noen som senere også skulle bli min fremtidige work-bestie)

Den siste uken gikk fort, og jeg ble ferdig med å rydde ut i kjelleren, alt var klart til hvem enn de skulle ha ned dit. Fredagen var litt vemodig, jeg gjorde ikke så mye da mye av mine tilganger allerede var begynt å forsvinne, og jeg skulle ikke begynne på noe prosjekter siden jeg ikke kom til å fortsette på de, for å unngå at de blir glemt av de som er igjen. Maskinen og ID-kortet ble levert inn, og så gikk jeg ut av bygget for siste gang, trodde jeg i alle fall der og da. For første gang i mitt liv så var jeg trist for å forlate en arbeidsplass, å ta en siste kikk på bygget før bussen kom, da rant det faktisk en tåre. Men men, nye muligheter og andre plasser venter i fremtiden, sa jeg til meg selv for å bli i bedre humør. Jeg hadde på det tidspunktet ikke hørt noe fra internsøknadene videre, så jeg kunne ikke se for meg at det ville bli noe av, avslag på faste jobber som virket too good to be true var jeg ganske vant med.

En rask tilbakekomst

Da var første uken startet, første uken uten arbeid, og uten noen spesiell plan for noe som helst. Nå skulle jeg begynne å jobbe med kreative prosjekter, nå hadde jeg all den tiden jeg ønsket meg. Men inspirasjonen var borte, så jeg endte opp med å gjøre absolutt ingenting de første dagene. Men på førstkommende Mandag ettermiddag, så kom det to mailer, det gjaldt to stillinger hos Norwegian. En for kabin-crew, og en for kundesenteret, wow! Og siden jeg allerede tidligere hadde snakket med de som har ansvaret fra rekrutteringen, så gikk jeg fra arbeidsledig til å sitte med et valg mellom to stillinger, for ja, begge plassene ville ha meg.

I seg selv var det der et stort valg, for jeg hadde jo bestemt meg for å gi meg selv tid, til bare meg! Men i samme tid, jobb må man jo ha, og dette er jo to jobber jeg faktisk også VIL ha. Jeg sendte svar sammen med et spørsmål om det gikk an å kombinere disse to jobbene, siden begge søkte både heltid og deltids. Jeg fikk beskjed om at det kunne være mulig, men ville bli vanskelig, de så helst for seg at jeg valgte bare en. Og det var jeg vel igrunn enig i, så da ba jeg om noen dagers betenkningstid, for dette måtte jeg virkelig tenke på, det er jo tross alt fremtiden. MA! De neste dagene skjedde det mye på privaten, ikke direkte angående meg, men noe som gjorde at jeg fikk mye annet å tenke på, så da Torsdagen kom og jeg skulle gi svar i løpet av dagen så hadde jeg ikke fått tenkt på det at all. Herregud, jeg har til vane å bare wing it, men akkurat dette ville jeg faktisk tenke på. Det å kaste terning om hvilken jobb man skal ha var ikke løsningen, selv om jeg ofte bruker terningen til ting jeg er usikker på.

Det ble to timer i badekaret, rolig taliensk musikk og totalt mørke, det er nok lenge siden jeg har tenkt så lenge og grundig på noe. Og jeg endte opp med svaret mitt, jeg takket ja til kundesenteret. Og oppstarten for dette var allerede førstkommende Mandag. Så min lange periode med frihet, hadde allerede bare tre dager igjen, den perioden var over nesten før den begynte. Mandagen kom brått, og gjett hvor vi skulle ha opplæring? Joda, det var i kjellerrommet det.

En litt treg start

Jeg var tydeligvis den eneste der uten noen form for erfaring fra bransjen, og størsteparten av folka her kjente hverandre fra før av, da de kom fra Flyr. Og noen kom felles fra kabinlivet hos Norwegian, og så hadde vi meg fra IT desken. Noe som skulle vise seg å være nyttig fra dag 1 siden det dukket opp flere problemer med det tekniske utstyret, som jeg ofc kunne fikse der og da. Det sitter jo i blodet som jeg sa når de spurte. Og det gjør det jo, er det tekniske feil noen steder jeg er, så spør jeg alltid automatisk om jeg kan få se på det. Kanskje kan jeg løse det, kanskje kan jeg ikke.

I all min iver på frihet og reiseliv så hadde jeg jo allerede bestilt tur til Milano, som på sitt vis spiste opp en halv uke av de to ukene vi hadde med opplæring. Ja det var ikke så smart, men hey, ikke kunne jeg vite at jeg skulle sitte i jobb så snarlig igjen. Disse ble uanset bestilt på juleaften året før, så sånn var det. Jeg ble selvfølgelig også syk to dager den første uken av opplæringen, jeg liker å skylde på rommet, men jeg tror det bare var sesongen. Så av de to ukene med opplæring så fikk jeg vel effektivt med meg en, om man er optimistisk. Og så var det et program som skremte vettet av meg, opplæringen i det skulle jeg tilbringe i Milano, så det ble å ta med seg litt notater på turen. For å så komme tilbake vettskremt til første dag på jobb etter endt opplæring, Gud så redd jeg var, jeg kan føle på det når jeg nå skriver dette.

Siden jeg var borte når de andre flyttet opp til våre plasser, så ble det, tross loddtrekning slik at jeg endte opp med å sitte alene på min egen side av en skillevegg. Tifeldig ble det sagt, men ja, kanskje jeg bare hadde uflaks. Hadde det alltid i bakhodet at det var logisk siden de andre kjente hverandre uansett. Allora, så var det i gang, skummelt som fy de første dagene, og litt av det sosiale uteble, det var ikke så lett å kommunisere med de andre tvers over en skillevegg. I samme tid så var det jo allerede grupperinger, siden ja, de kjente jo hverandre godt fra før. Men det var en annen der som også var utenfor flybransjen, så vi begynte å spise lunsj sammen, resten av bekjentskapene kommer etterhvert tenkte jeg. Jeg har hatt mange jobber før der de ansatte ikke kommuniserte stort med hverandre, ikke min optimale jobbplass da jeg er glad i å skravle, men det har gått før, så det skulle gå igjen dersom det skulle bli slik. Og slik ble det en stund, mitt ene kontaktfelt sluttet etter tre uker grunnet personlige årsaker, og da flyttet jeg til hans plass innenfor skilleveggen. Da ble det litt mer prat med de andre, dog det var fortsatt stor forskjell på å komme inn i en gruppe der folk kjente hverandre godt. I samme tid så var jeg ei heller på halve opplæringen, og ikke introfesten som var fredagen før, jeg var kort og godt litt utenfor.

Det skulle vise seg å være slik en stund, og jeg merket det begynte å tære på, jeg likte plassen, og jeg likte alle folkene jeg hadde blit kjent med fra tidligere. Og det var ofte dem jeg spiste lunsj med, de gangene jeg fikk ha lunsj samtidig med dem. Det var litt annerledes her enn IT, siden vi nå har linjer å dekke, det var ikke bare å gå til lunsj når man ville. Noe som gjorde det litt mer vrient å catch up med de andre avdelingene som oftest gikk klokken 11. Å gå 11 er smart, da får man mat, uten å måtte grave i gryta!

Det gikk en måned pluss, før jeg begynte å stille meg selv spørsmålet om det var slik jeg ville ha det. Jeg ble jo ganske raskt bevisst på at det var ikke det, selv om jeg nå fikk fordelene som fast ansatte fikk, noe som innebærer en såkalt ID-billett, så var jeg usikker på om det skulle redde det. Jeg lovte meg selv at jeg skulle reise en helg i måneden til en ny plass, det skulle være min belønning og motivasjon for å bli. Genial plan, da skal jeg klare meg igjennom ukene med lite kontakt med andre utenom fascinerende pax. Det gikk en liten stund til, men jeg tok meg selv i å begynne å se på Finn etter andre jobber i mellom slagene, og jeg sendte til og med ut noen søknader på et par jobber.

Gode ting kan skje at any time

MA! En dag dukket det opp noen nye fjes som var på omvisning, det var de “nye”, dette var spennende, hun ene der hadde jeg jobbet med før også for flere år siden. Så det var jo artig med kjent fjes og nye fjes, som kanskje ikke allerede er gruppert via tidligere bekjentskap. Og riktig, det var det, det hjalp absolutt på, når de omsider kom opp igjen etter endt opplæring. Og i samme tid som de kom seg opp fra kjelleren kom det enda en gruppe med nye personer, og der var det også en person som virket meget kjent. Det var ei av de jeg var på opptak med i forkant da jeg først søkte jobben, det var et veldig hyggelig gjensyn da vi kom veldig godt overens på opptaket. De var færre i den omgang, bare tre stk, men alt snudde helt når de kom opp. Og ting ble bare bedre og bedre, så bra at jeg faktisk ikke klarer å skjønne at noe kan snu så drastisk på egentlig ganske kort tid.

Nå er det ett år siden, gruppa vår er kjernegod, og jeg digger folkene jeg jobber med! Det er det beste folka, jeg kunne godt ha jobbet med hva som helst så lenge det er med dem. Og jeg har fått meg en work-bestie / work-wife som vi på spøk kaller det, alt dette hadde jeg ikke trodd om man spoler tilbake. Alt endrer seg jo i livet, og jeg vet at det sikkert ikke er nøyaktig sånn lenger om litt tid, folk får nye stillinger, folk slutter, og folk gjør andre ting. Men akkurat nå så er det perfekt, og jeg nyter det akkurat slik det er nå. Og uansett hva folk gjør videre så vil jeg alltid prøve å ha denne kontakten med denne gruppa vi er nå, for det er så utrolig gode folk! Vi har til og med begynt å finne på litt ting sammen på fritiden, det er godt å kunne henge sammen uten å ha kundekøen i bakhodet mellom samtalene.

Og jeg er så glad for at de andre rakk å begynne før jeg rakk å finne en annen jobb, for jeg er utrolig glad for å kunne jobbe i Norwegian, og håper jeg kan bli mange år der. Det er en slags familie følelse over det hele, både firmaet og folkene som jeg jobber med både daglig, og de jeg ser i kantina og i pausene.

Nå har jeg sikkert sporet av masse, men jeg ble ganske nostalgisk av å skrive dette her, men jeg liker at det blir personlig. Allora, dette er historien min i Norwegian så langt, skrevet som en slags feiring for mitt første år som fast ansatt hos de. Cheers!

(Ja, ingen faktiske bilder av den fantastiske gruppa, pga privacy, GDPR og alt det der.)

#owlando