I dag tenkte jeg å skrive om noe mer tematisk enn bare en hverdagslig oppdatering, og det er om temaet å reise, og helt spesifikt det å reise alene. Det er noe jeg har gjort mye av, og i løpet av mange samtaler med venner og ukjente så har jeg alltid blitt spurt om hvorfor og hvordan det er. Det er disse punktene jeg tenkte å ta for meg i dagens innlegg.
Hvorfor å reise alene?
Når man reiser til syden eller utlandet generelt så tenker folk flest at det er noe man gjør med familie, venner eller kjæreste, og det stemmer jo for så vidt det, men det er også mange av oss som reiser alene. Selv har jeg en høyst reiseglad familie, som i seg selv er grunnen til at jeg også elsker å reise så mye som jeg gjør. Kjæreste har jeg for tiden ikke, men der også kreves det jo at man må planlegge litt for å få alt til å gå opp. Jeg har de beste venner, dog travle og nærmest umulig å planlegge med dersom vi er flere som skal reise. Som leder meg til første del av det å reise alene. Det er mye enklere å reise alene, da har man kun sine egne datoer å forholde seg til.
Når man har/tar ferie er helt opp til en selv, man slipper å planlegge i månedsvis for at alle skal ta ferie samtidig. Noe som i seg selv er vanskelig allerede i det man kommer opp til et antall over to personer, og har noen av de man skal reise med barn, så må enten barna med, eller så er det enda vanskeligere å planlegge noe. Ikke det at jeg har noe imot å ha med barn på turen, jeg har bare aldri prøvd det, og ser for meg at det er ganske begrensende, i alle fall dersom man reiser slik jeg gjør. Når jeg tenker meg om, å ha med barn på hostel med delte rom er vel ikke engang lov. Jeg sier ikke at det er umulig, ikke på noen måte, men det krever mye mer tid og planlegging. Og det gjelder ikke bare selve utreisen, tidsperioden og destinasjonen. Alle må være enige, og avhengig av hvem man reiser med kan også det ta litt tid.
Når man reiser alene er det så lett som bare det, man sier ifra til sjefen på jobben at man ønsker fri, og tar ut det antallet dager man trenger. Så velger man seg et land man vil dra til, deretter er det bare å bestille flybilletter og bosted så har man alt kommet langt på vei dersom man reiser alene. Utover det så er det helt opp til en selv hva man vil se og gjøre dit man skal, det kan man enten sette seg ned å planlegge, eller så kan man ta det på sparket. Jeg tar som oftest ting på sparket, mine reiser blir som oftest til underveis, dog noen steder har jeg jo punkter jeg definitivt vil se. Som for eksempel på en tur til Paris vil jeg jo alltid legge inn et besøk til Eiffeltårnet. Men igjen, det er mye enklere å bli enig med seg selv hvordan man vil gjøre det, uansett om man vil ha en time-for-time plan, eller om man bare tar alt på sparket. Å ta ting på sparket er noe man sjeldent kan få til dersom man reiser flere enn to personer, jeg sier ikke det er umulig, men det krever rett type innstilling, rett type folk, og en generell enighet om hva man synes er gøy.
Så min begrunnelse for å reise alene er rett og slett på grunn av alle valgmulighetene, allerede i år har noen av mine turer blitt til på ca en ukes forvarsel. Det er vanskelig å få med flere på sånt. Det er en annen ting som også forutsettes for denne typen reiser, det er at man trives i eget selskap. I alle fall til å begynne med, men det avhenger jo av om man er introvert eller ekstrovert, for å reise alene trenger absolutt ikke være “ensomt”. Jeg har på flere av mine turer møtt mange hyggelige folk, og reist sammen på små-turer der jeg har vært, som i Venezia der jeg møtte en hyggelig kar ved navn Justice, vi delte rom sammen med to andre. Vi våknet likt, begge hadde ikke noe annen plan for dagen enn å rusle rundt å se byen, så da tok vi like godt en kaffe sammen og ruslet sammen hele dagen. Sånn kan skje, sånn kan hende ikke skjer, det avhenger av både deg som person og de man møter underveis, er man åpen for det så er det absolutt mulig å bli kjent med nye mennesker på tur som solo-traveller.
En annen grunn til at jeg personlig liker å reise alene er som tidligere nevnt det at man velger alt selv, til enhver tid. Fra mine turer i Europa sammen med pappa når jeg var yngre så pleide vi å stå opp tidlig, og gå, vi gikk og vi gikk hele dagen. Ute fra hotellet 7-tiden på morgenen, og tilbake etter midnatt. Utslitte, ja, men full av opplevelser og vi fikk absolutt sett det meste av plassen. Dette har jeg adoptert tror jeg, for mine reiser nå er også slik, jeg drar ut grytidlig, og bare vandrer rundt, plukker opp severdigheter underveis, og bare drar. Matpauser styrer jeg helt selv, for eksempel i Italia blir det fort noen ekstra stopp grunnet deilig pasta, pizza, gelato eller en koselig kafe rett og slett. Det blir på en måte din helt egen tur, alt av valg står på deg, og det liker jeg.
Nå er det ikke sånn at jeg kun reiser alene, men ofte så vil jeg heller bare reise, enn å vente månedsvis på å få med meg noen på tur. Det er litt slik som en kamerat fortalte meg om det å dra på kino alene, det er i grunn akkurat samme prinsippet. Mange er ofte redd for fordommer, for kino er jo generelt sett ikke noe man heller drar på alene. Men Gud så deilig det er å bare kunne velge seg å se en film, og så bare dra å se den filmen, ferdig. I kinoeksempelet så kan man legge til at man skal jo ikke sitte å skravle sammen under filmen uansett.
Hvordan er det å reise alene?
Da kommer jeg til det andre spørsmålet som ofte dukker opp når det er snakk om å reise alene, og det er hvordan det FAKTISK er. Nå blir dette veldig subjektivt, og jeg tror ikke man kan gi en objektiv variant av det å reise alene, vi er alle forskjellige og vil alle oppleve det forskjellig.
For min del så er jeg godt reisevant, det kan jeg takke familien min for, vi reiste flere ganger i året både på korte og lange turer. Mye charter, men også flere byferier og ren utforskingsferier. Det har gjort meg såpass trygg på det meste av rutinene med det å reise. Men det er mye man må tenke på, og selv om jeg gjerne reiser spontant og uplanlagt er det et par knippe ting jeg alltid MÅ ha kontroll på. I tillegg til å pakke smart, ikke for mye, ikke for lite.
- Pass og flere papirkopier av det, gjerne også en sikret digital kopi i skyen.
- Boardingkort og bookingreferanser.
- Nøyaktig dato og tid på nøkkelpunkter som avreise og boperiode.
- Fysiske kontanter
- Beregne god tid på nøkkelpunkter som avreise, innsjekk/utsjekk.
- Alltid ha strøm på mobiltelefonen, pluss en ladet powerbank.
- Nøkler, mobil, betalingskort tett på kropp, alltid.
Så lenge jeg har kontroll på de punktene der så føler jeg meg trygg på reise, resten føler jeg går på generelt skjønn. Jeg kan selv ikke alltid garantere at jeg følger de åpenbare tipsene om å ikke gå alene på mørke steder sent på natta, men de gangene jeg har gjort det så har det ofte vært tilfeldig at jeg endte i en sånn situasjon, og da har jeg gått raskt til områder med mye folk, og konstant hatt telefonen oppe og kontakt med noen. Akkurat det punktet der er det dessverre EKSTRA viktig for kvinner å huske på, igjen, dessverre. Sikkerhet er prioritet nummer en, ikke gjør ting du føler deg veldig usikker på, eller at du får en dårlig magefølelse av noe.
Jeg trives godt i eget selskap, og er generelt dårlig på å planlegge ting, så det å reise alene passer meg helt perfekt sånn sett. Det er mange ganger jeg føler meg alene på tur, men det er litt godt å kjenne på det også. Jeg kan love deg at første gangen jeg bestilte bord på en restaurant ved stranden og ba om un tavolo per uno (et bord for en), hvorpå kelneren ropte ut til de andre på restauranten for å finne ut om de hadde bord for en, da ble jeg lagt merke til. Det var ingen på den restauranten som var i tvil om at jeg var en ensom ulv den kvelden. Akkurat der og da var det litt dritt, men jeg ble fort vant til det, og så fort maten var på plass var det glemt. Og neste gang det skjedde tenkte jeg ikke engang på det, jeg tror det bare er noe man blir vant med.
En annen ting jeg føler er verdt å nevne angående det å reise alene, det er å enten kjøpe en liten ordbok, eller å lære seg litt av språket i forkant. Det er ikke mye som skal til altså, men bare noen fraser kan hjelpe mye dersom man kommer til plasser der Engelsk ikke blir forstått, og det kan jeg love deg at vil skje. Men med noen fraser og litt kroppsspråk så kan man komme langt. Duolingo for eksempel er et fint alternativ til å lære seg noe grunnleggende. Hvis du er av old-school typen så er det ikke så dumt å ha et kart over stedet du besøker heller, litt avhengig av destinasjonen din så kan det godt hende et fysisk kart er det eneste alternativet du har. Men det er som oftest mest utenfor Europa, mobildata løses som oftest enklest ved å kjøpe et lokalt SIM-kort i det landet du besøker, men der det ikke er dekning, der er det ikke dekning. Da er du glad du har kartet.
En ting til jeg kom på, som er åpenbart, men greit å få med uansett. Økonomien, ikke reis med mindre du har råd til å kose deg på tur. Det går alltid med litt penger på en tur, uansett hvor kort den er. Selv en dagstur til London koster deg flybillett, transport til og fra flyplassen x2, og diverse av mat, og selv på et minimum så er du nok garantert over 1000NOK uansett. Det er ikke noe vits å reise hvis man ikke kan kose seg når man først er ute på tur, det har pappa sagt, og det. er jeg veldig enig i.
Å reise alene er ikke for alle, men jeg kan absolutt anbefale deg å prøve det en gang i livet, det kan hende du fort finner ut at det er perfekt for deg. Ikke tenk på fordommene, de får folk ha i fred. Velg gjerne en plass du har vært før dersom du føler deg usikker, det gjør det litt enklere første gangen. Ta alt i eget tempo, det er tross alt din reise, og du gjør nøyaktig hva du vil uavhengig om det er city sightseeing eller en badeferie i varmere strøk.
Uansett hva du velger, siste tips, ta med deg en god bok, noe god musikk og nyt ferien, god tur!
#owlando
Så gøy skrevet, Owlando!
Dette kjenner jeg meg veldig igjen i, utenom den delen at det bare er å spørre sjefen om fri så for man den, men det er nok allerledes fra jobb til jobb 🙂 Jeg er så enig i at når man resier alene er det mer rom for spontanitet og man kan nøye seg med hostell og enklere kår for å ha råd til å oppleve mer. Ensomheten man kan føle på tur, eller ønsket om å dele det med noen løser man fort med noen bilder eller to, og drar man alene på restaurant blir man også fort vant til det. Man blir sikkert automatisk litt mystisk også?