I alt for mange år har jeg hatt lyst til å løpe i sentrumsløpet, men også i alt for mange år har jeg aldri gjort det. Årsakene har vært forskjellige men resultatet har vært det samme, jeg fikk aldri løpt. I år så var det egentlig samme grunnlag, jeg fant ut ca noen dager i forkant at løpet var på Lørdag. Og igjen så tenkte jeg ikke stort mer over det, men, i år var det egentlig ingen grunn til at jeg ikke skulle løpe. Jeg var i Oslo, været var fint, jeg hadde fri, og jeg var frisk. Så da skjedde det altså.
Jeg meldte meg på i all hast, i grunn bare tre timer før løpet skulle holdes. Jeg fikk kontakt med noen fra Sentrumsløpet som sa at det gikk an å melde seg på hele veien frem til løpsstart. Da var det å reise fra HoN og rett til Rosenkrantz å hente startnummer og trøye. Det kosta 600kr å delta, noe jeg vanligvis er i mot, men du, dette har jeg ventet på. Som en kamerat av meg sa rett før jeg falt på avgjørelsen om å melde meg på, han sa at dette virker det som du vil angre bittert på dersom du ikke gjør det. Og jeg tror han ville fått rett i det, heldigvis ble det løp.
I kjent stil så møtte jeg opp bare noen få minutter før løpet gikk av stabelen, med en kjapp løpetur innom Oriental grensen for å låne toalettet deres. Jeg føler jeg har kjøpt nok PangPang biff til å få lov å bruke toalettet gratis uten kjøpeplikten for å si det sånn. Nede ved startlinja så var det som forventet, usaklig mange folk. Og stemningen var på topp, selv følte jeg på en enorm rus av spenning. Jeg vet ikke helt hvorfor, men siden dette løpet alltid har glidd fra meg, så har jeg jo aldri noengang fått oppleve det å løpe i et offentlig løp. Pluss at dette her rettet på et minne jeg har fra langt tilbake i barndommen.
Jeg husker ikke engang hvor gammel jeg var den gangen, men det var på Skotterud, jeg deltok i TINE stafetten eller hva det nå het. Selvsikker til tusen, men uten noe som helst snev av sjans for å levere noe som helst. Ved startlinja husker jeg godt hvordan jeg tenkte at jeg kom til å gjøre det kjempebra, og hvem som kom til å bli vanskeligst å løpe forbi. Sannheten var at jeg på den tiden knapt hadde løpt i hele mitt liv, jeg hatet å løpe, og det vistes godt når jeg lå halve runden bak alle de andre ungene. Jeg synes synd på stafettlaget mitt, fordi uansett hvor bra de andre hadde gjort det, så ville aldri min runde kunne hentes inn. Og jeg har hatt det minnet der med meg hele livet, mitt aller første løp.
Jeg må innrømme at det minnet satt litt i når jeg igjen over 25 år senere står på en startstrek. Her er antallet tilskuere 100 ganger eller mer hva det var på Skotterud i de dager, så en liten bit av meg kjente på frykt rett før start. Men hei, dette er et løp for alle, barn og voksne i alle aldre. Uansett hvor god eller dårlig form man måtte være i. Det hjalp jo ganske godt på, og så gikk startskuddet. Jeg var i gang, og turen gikk oppover Karl Johan i retning slottet. På ørene hadde jeg Sonic the Hedgehog 30th anniversary concert, basically orkesterfremføring av låter fra de gamle spillene, og de nye. Dette her var noe helt unikt, å ha en orkesterversjon av Greenhill zone spille samtidig som jeg og hundrevis av andre løper igjennom Slottsparken. Sola var på plass, formen var på plass, og hele løpet ble rett og slett en fantastisk opplevelse. Runden var på 1 mil, noe jeg hadde sett på som en enorm distanse, men jeg tror deler av meg glemmer at jeg allerede har løpt en mil flere ganger i uka tidligere. Selve ruten startet i Karl Johan, gikk mot slottet, via Frogner inn til Frognerparken, og snudde der før den dro nedover mot sentrum igjen, forbi Akerbrygge og rundt, til vi kom opp igjen ved Karl Johan og en mållinjen som bare var noen hundre meter fra der vi startet.
Hele løpet var en fryd og glede, god musikk på ørene, god stemning, og et oppglødd konkurranseinnstinkt. I tillegg til det så var det utrolig deilig å ikke være den som lå milevis bak, etter alle årene med løping på egenhånd, så hadde jeg endelig kapasiteten til å løpe fort og å være utholdende. Og jeg kom i mål med en rundetid på 53 minutter, noe jeg ble veldig overrasket over, jeg hadde regnet meg rundt en time og et kvarter. Og følelsen av å løpe nedover Karl Johan, full fart, retning mål som var 200 meter foran. Den kommer til å sitte igjen like sterkt som minnet fra barndommen, bare at dette er et meget GODT minne!
I mål fikk jeg medalje, som faktisk var en ganske tung og fin medalje. Den skal henges opp, og forhåpentligvis så kan jeg gjøre dette igjen også neste år. Rett etter målgang var det rett hjem, dusjen, og så ned til sentrum igjen for å være klar til Star Wars konsert i spektrum. En fantastisk opplevelse det også, hele filmen ble vist på storskjerm, men selve orkesteret satt rett nedenfor lerretet og de tok seg av all musikken i filmen.. Fantastisk, intet mindre enn fantastisk!
Etter det bar det rett til HoN igjen, og der ble jeg ganske så lenge.
Owlando
Leave a Comment