Hei bloggen (ja det startet som en spøk), nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Men dere kjenner jo til det der med at jeg er ytterst sporadisk med mine skriblerier. Men skriblerier skal det bli, nå på denne Mandags morgenen. Først og fremst kan jeg vel adressere årsaken til mangel på innlegg her de siste tre ukene. Kort og godt er jo det at jeg har begynt å jobbe, som var noe av det siste jeg nevnte før jeg uplanlagt tok en pause fra bloggen.

For ja, noe skjer med hverdagen når man får jobb, spesielt dersom man en lengre periode ikke har hatt en. Tid forsvinner, mye tid man tok for gitt forsvinner fra hverdagen, faktisk så blir mer enn 7,5 timer revet vekk. For man skal jo gjerne opp litt i forkant av jobbstart, og man kan jo ikke magisk teleportere seg til sofaen i det klokken slår jobbslutt. Og hva prøver jeg å si her? Jo, rutiner, jeg har aldri vært god med dem, og spesielt vanskelig er det når man har hatt en lengre periode der både leggetid og våkne-tid har vært helt opp til meg selv. No more, nå må jeg faktisk legge meg, og stå opp, til gitte tider. Det å legge seg er jo litt mer valgfritt, men det er jo høyst anbefalt å ha lagt seg før tolv på natta dersom man skal opp klokka 06 for å så bruke de påfølgende åtte timene i våken og fungerende tilstand. Tro meg, jeg har alt på disse to ukene allerede erfart igjen hvor vanskelig en jobbdag kan bli med bare tre timers søvn innabords. Det anbefales ikke!

Døgnrytme er ikke noe som nødvendigvis lar seg endres på kort tid, og her kommer er shoutout til en kamerat som jobber i helsevesenet. Han endrer døgnrytmen på jevn månedlig basis pga nattevakter. Noe som for meg høres mest mulig forferdelig ut. Jeg grøsser litt når jeg tenker på det, men nå sitter jeg her med min morgen-kaffe å nyter tanken på at jeg aldri har nattevakter, i det minste.

Sånn nå har jeg bablet nok om akkurat det der, ha har skjedd på de tre ukene? Jo jeg har kommet meg smått i gang med min nye jobb, og trives godt med det. Døgnrytmen har jeg jo alt adressert så det trenges ikke at jeg utdyper mer der, men jeg jobber med saken. Jeg har aldri likt å være på sykehus, og jeg liker det jo ikke nå heller, men det er på en måte allerede blitt en vane. Det er noe med at man er der på jobb, og ikke i forbindelse med noe negativt. Jeg snakket med en kollega forrige uke om nettopp det at på sykehus så er det mest negative årsaker til at man er der, og et par positive. De eneste jeg kom på som positive var barnefødsler eller når man får beskjed om at man er frisk fra hva enn som plaget en. Og det står jeg vel ved, sykehus er jo ikke akkurat der du ønsker å være med mindre din drøm om å bli lege gikk i oppfyllelse. Eller som meg, fikk en jobb innenfor IKT på nettopp et sykehus.

Som nevnt tidligere så spiser jo jobben en del av den fritiden jeg før hadde, og som jeg nå innser at jeg brukte til å gjøre særdeles lite, spesielt den siste tiden. Men nå som man først er i jobb, så merker man hvor mye mer man setter pris på tiden man har fri. Helg hadde ikke noe å si for meg det siste året, det var jo fri uansett. Og ikke mye å gjøre, fordi man kunne jo like gjerne gjøre det en annen dag også. Nå bruker jeg tiden min bedre, føler jeg i alle fall, for det jeg ikke rekker på min fritid i dag, det må faktisk utsettes enten til neste dag eller helt til helgen dersom det er en stor oppgave. Men la meg nå si det slik at ukens fritid består av venner, trening, og Nerdelandslaget treff. Forrige uke var jeg også på Level-Up treff, jeg var så heldig å få billetter til deres første live-show på Eldorado E-sport house. Det var veldig gøy å se Level-UP gjengen på scenen igjen, det er ganske lenge siden når jeg tenker meg om.

Nå ser det også ut til at ukene jevnlig kan bli fylt med Nerding, dersom jeg ønsker det. Nerdelandslaget har nå fast treff på Tirsdager på House of Nerds, og jammen viser det seg at LevelUp skal ha fast show på Onsdager på Eldorado. Kanskje jeg nå på sikt kan komme over det at jeg knapt tør å snakke med mine store helter Karl og Rune. Det har jeg jo endelig klart med Stian og Andreas etter mange treff på House of Nerds og andre arrangementer med Nerdelandslaget.

Det er litt rart det der, for folk flest kjenner meg som utadvendt, og jeg selv føler at jeg er det. Jeg vet godt selv at jeg ikke alltid har vært det, men jeg har blitt det, og det skal jeg fortelle om i et annet innlegg. Men kort fortalt her så er det litt sprøtt, men jeg kunne nok enklere ha slått av en prat med Shakira, Presidenten av USA, Elton John osv. enn hva jeg kunne med Karl, Rune, Stian, og Andreas. I tilfellet med Karl og Rune så har jeg fortsatt store vansker med å snakke med dem. Men flere av vennene mine skjønner ikke helt hvorfor, jeg kan melde at jeg også er litt usikker på nettopp dette.

Jeg kan ta eksempelet med Karl og Rune da, siden det fortsatt er sterkt gjeldende. En stor fan av dem, det er det jeg er, akkurat som med Stian Blipp og Andreas Hedemann. Men når det gjelder Rune og Karl, så har jeg visst om dem i mange mange år før Nerdelandslaget ble en ting. Og ja, jeg har visst om og digget Stian Blipp i mange år før det også, og sånn sett så er vel han den eneste stor kjendisen av disse hvis du spør det vide land. Men hos meg er de alle så fryktelig store, de er på en pidestall, høyt der oppe svever Karl, Rune, Stian og Andreas. Jeg som aldri har issues med å prate for meg, blir nesten stum, og må tenke skikkelig nøye før jeg engang vurderer å prøve å si noe. For hva om jeg sier noe dumt? Nei jeg aner virkelig ikke hvorfor det er sånn som det her. Men jeg håper jo på at jevnlige LevelUp treff gjør det lettere for meg å også snakke med både Karl og Rune også. Jeg må avvæpne dem som jeg så fint kaller det selv. Kanskje om ett års tid, så flyter praten lett med dem også, og jeg kan ta tilbake min selverklærte tittel som utadvendt.

Hva mer skal jeg si, det er vel ikke stort mer å si, når sant skal sies ble det sagt ganske mye. Jeg bør vel egentlig pakke sekken, drikke opp kaffen, og cruise avgårde til jobb. Så skrives vi snart igjen bloggen, ha en fin dag folkens!

#owlando