Hei bloggen, da er jeg her igjen, tror det har gått litt tid siden sist jeg skrev her. Tida flyr, det vet dere jo fordi jeg skriver det i nesten hvert bidige innlegg. Dessverre kunne jeg nesten snart si det er min catchphrase, haha. Men neida, på tide med en liten oppdatering.

Jeg har nå hatt min lille smak av krykker og bruken av dem, årsaken er ikke verre enn overtråkk. Men jeg skal love deg at det var vondt nok, og da røk min krykkefrie streak på 33 år, og jeg tror ikke jeg gidder å gjøre det til en greie å prøve å slå den. Det er rett og slett for lenge. Da må jeg leve ut år 66 uten skade for å ha tangert den rekorden. Neppe!

Det var kjapt gjort når jeg løp, ett knekk og så var det gjort, smerten kom ikke før mye senere. Og nettopp på grunn av det fortsatte jeg å løpe, uten å ta noe mer hensyn til skaden som hadde oppstått. Det er nok selve årsaken til at jeg måtte på krykker to dager senere, for det ble jo bare vondere og vondere. Men jeg skal love deg at å gå med krykker også var vondt, på innsiden av hendene. Det er bra for foten da, å få litt hvile og å slippe belastningen av mine 60kg. Men må sies at det merkes på venstre fot at den sikkert ønsker seg en ferie og jevn avlastning igjen. Noe den snart får, for i skrivende stund tror jeg at jeg er på siste dagene av krykkelivet. Men jeg ønsker å hylle de som går på krykker, for de er litt av noen helter. Ja jeg vet de ikke har noe valg, men tanken på å ha krykker noe lengre enn det jeg har hatt til nå gjør meg bare redd og sliten. For det er skikkelig tungt å gå med krykker.

Alle jeg ser med krykker får det til å se så lett ut, som om de aldri har gjort annet i livet. Jeg kom frem til den konklusjonen at jeg aldri har sett en person på sin første krykkedag. For min første krykkedag var forferdelig, ingen teknikk, ingen trening, og like ustø som en baby som lærer seg å gå. Flere ganger var jeg sikker på at jeg kom til å skade meg mer på grunn av krykkene enn hva jeg hadde gjort i forkant av de. Men heldigvis har det gått bra enn så lenge, bank i bordet og kryssede fingre. I morgen håper jeg på å kunne reise på jobb uten å ta de med meg. Apropos det å applaudere folk…

Jeg vil rette enda en applaus til folk på bussen, for aldri noengang har jeg møtt mer vennlighet og selvoppofrelse enn hva jeg har siden jeg fikk med meg krykkeparet på tur. Folk i alle aldre har reist seg og spurt om jeg vil sitte, det mest rørende var i går når en eldre mann med gåstokk reiste seg og sa jeg skulle ta plassen hans. Han insisterte så jeg hadde ikke noe valg enn å sette meg, men jeg følte meg litt dårlig for å sitte der, for jeg hadde jo klart å holde meg stø uansett krykker eller ikke. Jeg passet på å takke ham ekstra når jeg gikk av og han tok plassen sin tilbake. Sånt som det der gir meg håp for menneskeheten og det gode som kan bo i mennesker.

Nettopp nå har jeg blitt ferdig med jobbdagen, litt overtid grunnet en altfor forsinket beskjed om å flytte over 400 maskiner. Grunnet min situasjon (krykkene) så kunne jeg ikke jobbe stort lengre, da resten av jobben innebar mye klatring og styring av paller. Men resten av teamet ble igjen, og jeg sitter her klar med bloggen, parat til å reise avsted til House of Nerds for å henge med Nerdelandslaget. Det er duket for enda en perlekveld, jeg er usikker på hva jeg skal perle i dag, men jeg finner nok på noe. Dette innlegget kan oppdateres senere med bilder av hva som faktisk ble perlet. Og jeg må jo absolutt ha et bilde av meg selv MED de krykkene… Men nå må jeg gjøre meg klar til å stikke, så vi blogges senere. Ha en fin dag videre folkens!

#owlando