Drømmen om drømme-kontoret

En sykemelding gir en masse tid for refleksjon, og det er vel noe sånt jeg har gjort i dette innlegget her.

Det er ikke til å legge skjul på at en sykemelding gjør at man får mer tid til å gå litt inn i seg selv. Det har vært mye tankevirksomhet de siste dagene, i tillegg til den evige jakten på utstyr i Destiny 2, og trening. Først når jeg satte meg ned her med planen om å skrive et nytt innlegg i bloggen, så slo det meg at nettopp noe sånn som dette:

Om bare dette kunne vært kontoret mitt, om bare noe sånn som dette kunne vært jobben min. Bildet er åpenbart ikke fra hvor jeg er nå, men jeg brukte det som et eksempel. Jeg aner ikke hva det skulle vært, og jeg aner ikke hvordan inntektene på noe sånt kunne vært. Men la meg først forklare, det er ikke Espresso House på Glassmagasinet i Oslo jeg mener når jeg sier at jeg skulle ønske dette var mitt kontor. Selv om det er der jeg sitter akkurat nå. Mitt drømmekontor er en hvilken som helst kafe i verden, å kunne jobbe fra hvor som helst. Ikke være bundet fysisk til en fast lokasjon, men variasjon, nye steder, nye impulser.

Sånne jobber vokser ikke på trær, det er det jeg hører når jeg tenker på det, og det er det omverdenen sier hver gang jeg får det for meg. I hodet mitt virker det nesten umulig, men i samme tid så kjenner jeg jo flere som har gjort dette og i dag har det jeg drømmer om, som sin egen jobb. Og penger tjener de også, på en eller annen måte. Å tjene meg rik på ting er aldri og vil aldri bli mitt mål, jeg vil heller bli rik på opplevelser og nyanser i livet. Det er ikke så lang tid man har her på kloden, og det er ikke det at jeg ikke har reist mye i livet. Det er heller det at jeg vil fortsette med det, for ja, riktignok stoppet det opp når Corona ble en ting, og akkurat nå er verden i opptaktene til en ny verdenskrig. Men jeg personlig trenger nye opplevelser utenfor landet, det å kunne ta seg en weekend tur, eller en uke til et helt nytt land.

Ta seg en løpetur i en ukjent by, ta bussen i et ukjent land, bade i havet ved en ubesøkt strand. Alt dette er det så altfor lenge siden jeg gjorde sist, familieturer og venneturer er en ting, men jeg savner det å reise alene også, til ukjente plasser for å utforske. Og det er her det drømmekontoret kommer inn i bildet, for ja jeg må innrømme jeg sporet av litt der. Men tenk å kunne gjøre som Alejandra, ei jeg kjenner som reiser på turer flere ganger i året, og gjør det til en del av jobben sin. Hun sa til meg for lenge siden at jeg har de verktøyene jeg trenger, det er bare det at jeg har låst meg fast. Og ja, jeg liker å skrive, og jeg kan ta opp igjen foto og video hobbyene og øve på de slik at jeg kan bli god nok til å kunne produsere noe på høyere nivå. Det handler bare om å ta saken i egne hender istedenfor å flyte fra dag til dag slik jeg har gjort.

Jeg skrev en gang et engelsk kort dikt som startet sånn som dette

Look at me, the current me, just a fraction of who I want to be.
The world lies at your feet, but you will have to walk towards it.
To be free.

Owlando, 2021

Verden er bygget litt slik, man vokser opp og blir lært opp til å skaffe seg en jobb, og den skal man vel helst holde på så lenge man kan. I vår moderne tid har det jo kommet et alternativ til, og det er å skape sin egen jobb, det er langt fra lett, og sikkert et heftig styr. Det er vel det som er prisen for frihet. Igjen, jeg skulle ønske jeg startet tidligere, men det er bare å innse at man ble slått av latskapen. For det er altfor lett å bare velge seg en generisk jobb og å bli der. Og jeg misunner vel alle som får til det der, jeg tror vel aldri at jeg har vært et tannhjul som passer inn i de store firmaene sitt maskineri.

Jeg stusser på det hver morgen jeg drar på jobb, og hver ettermiddag når jeg er på vei hjem. Da ser jeg dem, arbeidsmaurene, på rekke og rad. Inn og ut av trikker, busser og t-baner, en folkemengde uten ende. Jeg er en av dem, de fleste av oss er det. De fleste andre som ikke er det, er enten på toppen av pyramiden ikledd sin finstas, eller så er de å finne i renna. Godt pakket inn i en sovepose, i en mørk bakgate.

Men det er fortsatt alternativer foruten de skjebnene jeg nettopp beskrev ovenfor, og det er de som klarer å skape sin egen jobb. De jobber fra hvor enn de selv velger å være, de digitale nomader som de ofte kalles. Og det er jo nettopp fordi det meste de trenger for å jobbe er de samme verktøyene jeg sitter med her, noe å skrive på, et kamera, en tegneblokk og noe å dele. Enten man reiser rundt i verden å skriver historier, anmelder hoteller, eller har startet opp et eller annet, så gjør man noe annet enn å sitte å rotne på et kontor de neste tretti årene av livet. Akkurat nå så har jeg jo ikke engang et kontor i min nåværende jobb, så på en måte så er jo faktisk denne jobben jeg har nå nærmere enn hva de andre jobbene har vært. Selv om det i dette tilfellet er ganske negativt å ikke engang ha et kontor.

Tiden flyr, det har jeg sagt tusenvis av ganger, og skrevet det ganske mye her på bloggen også. I lang tid har jeg alltid følt at jeg har flydd med den, men nå begynner jeg å føle at tiden begynner å fly raskere, at jeg selv har havnet på etterslep. Det er på tide å ta opp løpet igjen, og finne seg noe å gjøre som gir mening, ta igjen tiden, og jeg sverger at jeg skal gjøre masse forsøk på ting før jeg fyller 35, i håp om å komme nærmere drømmekontoret. Man lever bare en gang, skal man tro, da kan man like gjerne prøve og feile så mye man kan, enn å sitte i ro og angre når man innser at 70-års dagen var nærmere enn man først trodde. Om jeg så sitter på gata om 10 år, så slår jeg meg mye heller til ro med det så lenge jeg vet at jeg prøvde.

Igjen ser jeg nå at dette innlegget ble ganske så langt, og jeg er litt usikker på hvor grensen her gikk fra at innlegget handlet om drømmejobben eller om det bare ble en direkte eksponering av tanker i hodet. Men samme kan det være, det første steget for å komme noen som helst plass er å ikke være redd for å si eller skrive hva man vil. Det vil alltid være folk som liker og ikke liker ting man gjør uansett, sånn er det. Det er uansett godt å få litt tid til egne prosjekter, å finne igjen tapte hobbyer, og endelig føle litt inspirasjon igjen etter månedsvis uten. Man må dyrke det når man kan.

Og der setter jeg punktum for dagens innlegg, kaffen er drukket, og det er på tide å tenke i retning mat. Jeg må rose meg selv for å ha skrevet enda et innlegg i bloggen, kanskje jeg får denne opp på beina nå? Ønsker alle en fin dag videre, nyt vårsolen som vi nå har!

#owlando