Det er ca 7 måneder siden Norge stengte sine grenser og basically alt som var i landet. Corona som på akkurat den tiden var litt ukjent, usikkert, truende, og også litt spennende, er nå kommet for å bli en stund. Følelsen mange sitter med nå har et navn, og det er acedia. Ordet ble brukt i antikkens Hellas til å beskrive følelsen av å være rastløs og anspent, og samtidig likegyldig og giddalaus. Acedia betyr egentlig treghet, tretthet og likegyldighet, eller at man ikke bryr seg om sin egen plass i verden.
I starten var det som jeg nevnte først ganske spenennde, selv synes jeg hverdagen har vært kjedelig ganske lenge, men det handler mer om meg og at jeg er en ganske rotløs og rastløs person. Dagene gror i hverandre når rutinen blir våkne, spise frokost, jobb, middag, trening, film, sove. Ja, jeg står selv i ansvar for å gjøre ting, og det har jeg også begynt med. Men dette var for syv måneder siden, og da var det faktisk litt spennende når en ny type sykdom preget nyhetsbildet, og man fikk høre historier i hytt og pine om hvordan folk reagerte på dette. Det var litt som i perioden rett etter at ABB gjorde det han gjorde, i ukene som fulgte så snakket tilfeldige folk med hverandre på t-banen, bussen, trikken, og alle steder der folk ble samlet.
Så ja, jeg syntes det var spenennde, å dag for dag følge med på hva som skjedde. Det brøt opp det jeg syntes var en ellers så ganske kjedelig hverdag. Men det var ikke bare meg, jeg la merke til en ting spesielt. Folk la så mye planer om hvordan deres nye hjemmekontor tilværelse ville bli, og de la planer for å innrede det slitte kontorrommet, noen anskaffet planter og begynte nesten små private drivhus i hjemmet. Noen anskaffet seg kjæledyr nå som de fikk mye tid hjemme. Andre la planer for nye ferdigheter de skulle lære seg (Jeg gjorde også dette…), og det virket som om folk så litt frem til hjemmekontor. Selv var jeg i en jobb der det tok ganske lang tid før vi fikk hjemmekontor, så jeg hadde en drøy måned med snaps og instagrambilder der jeg bare kunne se på komforten folk hadde i sine egne hjem.
Syv måneder senere så kan man vel kalle det en slags krise, hater bruken av ordet, men det virker som om mange folk har personlige kriser nå. For det tok jo aldri slutt, enda er det hjemmekontor, masker ute i det offentlige, ingen festing etter klokka tolv, og gjerne hold deg unna dine medmennesker. Fordi, Corona er her enda, og selv om det virket som det avtok i sommer, så har tallene begynt å stige igjen. Men nå er det ikke spennende, vi vet forholdsreglene, og denne livsstilen har vi uansett hatt i syv måneder nå, ja, syv måneder. Selv har min hverdag gått i fra jobb, til hjemmekontor, til arbeidssøkende, alt pga dette omtalte viruset. Dog jeg ser ikke store forskjellen på hjemmekontoret og det jeg bedriver dagene med nå for tiden, foruten at det å søke jobber er dritt kjedelig. Mitt største ønske er bare å komme i en jobb jeg trives med og bli der, gjerne i ti år eller mer.
Men hva skjer med samfunnet under denne corona tiden, for jeg selv vil ikke si jeg preges så mye av det. For å si det som Karl-Martin fra LevelUP Norge, det folk kaller karantene og isolasjon er det jeg kaller min vanlige hverdag. Som gamer, fotograf og grafisk designer så består mye av min tid innendørs, foran en dataskjerm. Kontakten jeg har ofte er digital, via spill, og mistforstå ikke, vi har et stort samfunn både i Nerdelandslaget og LevelUP community. Og som nerd, så er jo dette en del av det. Jeg synes jo synd på de sosiale sommerfuglene som trenger folk rundt seg hele tiden og må gjøre ting, for det må ramme dem hardt når alt bare stenger.
Men samfunnet selv har ikke godt av det, for nå har vi jo alskens galskap overalt, det ferskeste å nevne er jo den omtalte grottefesten som var idiotisk på et så høyt nivå at det dukket opp på nyhetene i Vietnam for å nevne noe. Men sånn skjer når man lukker folk inne over lengre tid, folk som absolutt ikke er vant med det, og ikke klarer å leve slik. Familier rakner fordi de får for mye tid sammen, barna er ikke de englene man trodde, samboeren er ikke som man trodde, og alt det der. For ja, i en vanlig hverdag så er man jo absolutt ikke så tett på hverandre hele tiden. Jeg er overbevist om at mange velfungerende familier er nettopp det fordi de ikke ser stort til hverandre iløpet av dagen. Negativt utsagn ja, men jeg tror dessverre det.
I starten når Corona dukket opp så skrev jeg om det uvitende om at det kom til å bli værende så lenge. Nå i disse dager bygger det seg opp et stort opprør mot myndighetene og en rekke frihetsforkjempere kjemper for å åpne opp Norge igjen, åpne opp for festing, normale jobbrutiner, store samlinger, og alt det der. Hvor smart det er nå med stigende smittetall kan jo diskuteres, men jeg tror nesten samfunnet trenger det for å komme seg litt på beina igjen. Og ikke minst, bedriftene som sliter veldig pga disse endringene, spesielt min favorittbransje, reiselivsbransjen.
Det er vel absolutt det ENESTE jeg virkelig vil klage på, det er at jeg ikke får reist omtrent noe som helst utenlands pga dette. MEN, jeg har fått sett så mye mer av Norge som følge av dette, og vil bare påpeke at vi bor i et utrolig nydelig land, og vi bør påminnes om nettopp dette. Familieferien i sommer som gikk til Lofoten var en av de bedre feriene vi har hatt, og jeg har absolutt ikke noe imot om vår neste familietur også går innenfor Norge. Det er mye av vårt eget land å se, og det å ha stengte grenser gjør jo at folk nærmest tvinges til å oppleve det, men det er absolutt en god ting vil jeg si.
Til syvende og sist må jeg jo si dette, at det er en gruppe mennesker som Corona kanskje ikke har vært så ille for. Snarere tvert imot, og det er gamere. Som en gamer vil jeg faktisk si året 2020 har vært ganske så bra. Vi har hatt storutgivelser av spill, vi har hatt hjemmekontor og mer tid for spill. Venner som ikke har spilt før har kjøpt seg spillkonsoller og kommet inn i spillverdenen, nettopp for å ha noe å gjøre i denne pandemi-tiden. Og jeg har hørt mange som har fortalt historier om hvor glad de er for å oppdage spill som et medium for å fortelle historier. De har for første gang opplevd hva spill kan være, og ikke bare som noe hjernedødt man driver med fordi man ikke har noe bedre å gjøre. Animal Crossing tok verden med storm og var den medisinen folk flest trenge i den værste tiden her i Norge, og jeg har aldri før opplevd maken til community som Animal Crossing Norge. Det var faktisk så sosialt at vennelisten min på Switch gikk fra 4 til over 30, og dette er folk jeg fortsatt spiller med i dag til tross for at den tropiske øya mi har fått stått urørt siden i sommer.
Corona er her, det ble lenger enn jeg hadde trodd, og jeg innser nå at det kan godt være jeg skriver et innlegg i Mars 2021 om at nå er det ett år siden Corona kom, og at vi fortsatt lever i det. Hvem vet hvor lenge det kan vare, alt jeg vet er at det eneste man kan gjøre, er å gjøre det beste ut av situasjonen, hvordan man takler det, det sitter i hodet. Og her var altså litt av mine synspunkter om det hele så langt. Takk for meg.
Owlando
Leave a Comment