Et vakkert eventyr med ufin slutt

I dag har det blitt bevitnet både hvor vakker naturen er, men også hvor brutal den kan være. Tidligere i dag da jeg var ute å gikk med Anna, så kom vi opp til Slottsparken, et naturlig sted å gå igjennom når man skal fra sentrum og til Bogstadveien. På veien her møtte vi et utrolig herlig syn, en andemor med ca åtte unger. Jeg sier ca, fordi det var såpass mange at jeg ikke fikk telt alle. De var kjempesmå, pjuskete og utrolig søte, som andunger flest er. Moren vagget stolt foran og passet på sine små.

Av en eller annen grunn ville hun vekk fra dammen, og krysse veien. Vi fulgte nøye med for å være sikre på at de kom seg trygt over veien. Da de vel var over veien så la vi merke til at ravnene/kråkene i området begynte å flokke seg omkring dem, og jeg vet jo at det hender de tar unger. Og med åtte stykk å passe på så er det jo ikke en enkel jobb for den stakkars anda, så vi bestemte oss for å gå med henne og passe på. Vi gjorde nytte for oss for flere ganger måtte vi løpe å skremme vekk ravnene så de ikke kom for nært. Anda gjorde også tegn til at hun ville ha ravnene langt vekk, siden hun begynte å kvekke voldsomt når de nærmet seg.

De kom seg forbi det store grøntområdet, og vi følte at vi hadde gjort en god gjerning. Det var jo tross alt vakkert å se hvordan ande moren passet på sine små, og at de tuslet hele den lange veien fra dam til dam. Dette var jo en fin liten historie, men dessverre endte den ikke så bra. Når de vel var nådd dammen og hoppet uti, så antok vi jo at vår jobb var gjort og at de var trygge. Men da ut fra nowhere så kom en diger måke stupende ned, den fikk dessverre tak i en unge. Anda bet tak i måken og hang på i det måken prøvde å flykte. Dessverre glapp anda, og måken forsvant med ungen, og da var familien Duck redusert med en. Utrolig trist, jeg synes fortsatt i skrivende stund at det var utrolig trist. Og tanken på hva den stakkars anda måtte føle, hvis det nå er sånn for dem også. For å miste ett barn må jo være det værste som kan hende for en forelder. Jeg håper for hennes egen skyld at det ikke helt fungerer sånn for ender, en menneske mor ville jo sikkert gått i tusen biter og det ville aldri gått å komme over det for resten av livet.

Foruten det, så er det jo dessverre også det faktum at de syv ungene som var igjen, de er fortsatt knøttsmå. Og det kommer de til å være i flere dager, ja kanskje flere uker, før de blir store nok til å være trygge fra måke-angrep. Jeg har lyst å besøke dem senere denne uken for å se hvor mange det er igjen, og jeg krysser fingrene for at det fortsatt er syv igjen. Måken kom forresten tilbake for å prøve enda et angrep, men da fikk vi bevitne noe annet vakkert for å igjen gjøre denne lille historien litt bedre. I det måken stupte ned for å ta enda en andunge så kom det noen småfugler å jaget den, og forhindret den flere ganger i å stupe ned. Og de klarte faktisk å jage den vekk, enda så små de var. Det kan jo diskuteres etterpå om de jaget måken fordi den hadde gjort noe kjipt mot dem også, men det er jo veldig fint å ha en tanke om at de faktisk hadde sett hva som skjedde tidligere og ville hjelpe den stakkars andemoren med å beskytte de resterende ungene.

Naturen har mye å by på, og dette var jo så og si midt i byen, man skal virkelig ikke langt. Man må bare ta seg tid til å se, da kan man oppleve mye.

Owlando