Det har alltid vært skremmende

Når jeg sier at jeg holder på med fotografering og har foto som hobby så er det jo ganske vanlig å spørre: Hva tar du bilder av? Og mitt vanlige svar på det der har vært: fugler, natur, landskap, og dyr generelt. Så spør de jo også ofte om jeg tar bilder av folk, og også om jeg kunne tenkt meg å ta bilder av dem. Svaret for det meste av tiden har vært nei, for jeg har aldri likt å ta bilder av folk. Aldri følt noen komfort oppi det hele, det kan være fordi jeg har vokst opp med venner og familie som aldri har vært noe glad i å bli fotografert. Eller så kan det være at jeg er vant med at mine nærmeste spretter unna i det kameraet beveger seg i dems retning. Ikke vet jeg, men jeg tror nå det hadde vært litt annerledes hvis jeg hadde hatt noen selfie-glade venninner, eller noen som i det minste oppmuntrer til å ta bilde sammen eller at jeg tar bilde av dem. Aldri hatt. Jeg har ikke noe imot å ta bilder av meg selv, men det hjelper lite for å utvikle seg, og det blir en ganske kjedelig portefølje med bare selfies, det er i alle fall min mening om saken.

Ut og inn av komfortsonen

Da jeg studerte fotografi i fjor ved Bilder Nordic School of Photography så ble jeg kastet ut i det ene og det andre. Innenfor og utenfor komfort sonen, og det gjorde meg egentlig ikke noe som helst. Men når skolen var over så spratt jeg fort tilbake til det å holde meg unna menneske fotografering, med mindre det er street photography da, men mye av poenget med akkurat den type fotografering er jo uansett at det ikke alltid skal være noen varsel om at et bilde blir tatt. Det er ikke det at jeg ikke vil, eller det er vel kanskje noe i underbevisstheten også, men jeg vil jo gjerne ta bilder av folk! Og litt i det senere året har jeg fått litt mer muligheter til nettopp det her, og det har vært utrolig moro. Jeg tror faktisk jeg har tatt meg selv i å si at jeg liker det, og nå vet jeg at jeg kan stå ved det. Jeg liker å ta bilder av folk.

Det er fortsatt lang vei å gå før jeg kan påberope meg å ha en stor portefølje, og modellfotografering er fortsatt et stykke nede på min temaliste over ting å fotografere. Fugler er vel fortsatt på topp her i gården, og det tror jeg alltid at de vil være. Men hei, jeg har levd 27 av mine år med et hatsforhold til egg. Aldri likte jeg smaken, aldri likte jeg lukten, og jeg likte ikke engang at folk tilberedte egg i min umiddelbare nærhet. Men nå i dag så har jeg et mye bedre forhold til egg, det er som om smaksløkene har modnet, og det kan vel hende min trygghet på modellfotografering også forandres. Tid og erfaring er det som trengs med det meste har jeg hørt dem si.

Litt tryggere nå i dag

Enn så lenge så er jeg godt fornøyd med de oppdragene jeg har hatt, men kan i dag svare ja dersom du spør meg om jeg tar bilder av folk, og om jeg kan ta bilder av deg. Så lenge du ikke tvinger meg inn i studio, for der liker jeg meg egentlig ikke. Både pga jeg ikke er så god på det, men også fordi jeg foretrekker naturlige omgivelser og situasjoner. For meg finnes det ikke noe naturlig med studiofotografering, men det er bare smak og behag.

Her kommer litt bilder fra mine tidligere modellfotograf oppdrag til nå, og jeg skal oppdatere porteføljen min her også slik at den portrett kategorien får seg et løft. Det var uansett min svakeste kategori. For jeg kan med hånden på hjertet si at selv om jeg har vært ganske så nervøs og redd rett før disse oppdragene, så har det endt opp med å være sabla gøy. Jeg har fått bli kjent med noen herlige personer, og fått se mye mer av prosessen i samme slengen. Det er jo ikke bare sånn at jeg går rundt å tar bilder av mennesker som poserer, det er så utrolig mye mer bak som må ordnes. Og vi alle må levere, jeg som fotograf, modellen som modell, og sminkør/makeup artist, og designer. Det er jo ikke alltid man har med seg makeup artist, og klesdesigner, men det er uansett viktig å tenke på sånt også.
Mye å lære, men klar for mer!

Here goes!!!

Owlando