Grytidlig skal vi kalle det i dag, for ja 04.30 er faktisk innenfor den beskrivelsen. Og hvorfor så tidlig? Jo fordi i dag skal det bades med hval-haier, jeg er i Bohol, og sjeleglad for at det ikke er spesielt kaldt i Filippinene på morgenen. Det er båttur for å finne hval-haier. Og så fort vi finner dem, da skal vi uti for å bade med dem. Yeah!
Det var utrolig å kunne være så nært så store skapninger, litt skummelt også om jeg skal være dønn ærlig. Men de er av de vennligste skapningene i havet, så det var aldri noen fare selv om det var litt skummelt når man kom altfor nære dem. Det gikk fort noen timer der ute på havet før tiden var inne for å reise videre til et elvecruise med lunsj og Filippinsk danseshow.
Jeg har riktignok gjort noe lignende i Thailand, men dette var også ganske underholdende. God mat, god underholdning, og det å cruise igjennom regnskog lignende natur er rett og slett veldig avslappende for sjela. Da cruiset var over så ble det moped videre til neste stopp, å møte Tarsier apene. Men først ble det et lite stopp innom en sommerfugl farm, jeg vet ikke helt hvorfor jeg stopper på sånne steder, men det er oftest veldig fint på sånne plasser. Og dette var ikke noe unntak.
Etter å ha øvet på makro fotograferingen igjen så var det på tide å sette seg på mopeden igjen for å finne Tarsier apene. De minste apene i verden, jeg har sikkert sagt det før, men jeg synes det er så fascinerende at jeg måtte si det igjen.
Se så liten den er, selv bladet bak den er større, en helt fantastisk skapning. Det morsomme er også at de trives så forbaska godt på nettopp den plassen der at de faktisk ikke finnes andre steder. Ifølge guiden så tar de selvmord hvis de blir forsøkt fraktet bort, og på grunn av det er det kun der man kan se dem. Litt usikker på hvorvidt det stemmer, men enn så langt har jeg kun sett dem der i alle fall.
Ikke langt fra apene så gikk turen oppover, og til Chocolate hills som de heter. Jeg kaller dem sjokolade toppene, både fordi de ligner og fordi det faktisk er det nærmeste Norske oversettelsen. Det er her jeg fant ut at jeg ble så satt ut av å se de at jeg glemte å være fotograf. Jeg fikk knapt noen brukbare bilder herfra selv om jeg tydeligvis hadde tatt ganske mange. Men det var utrolig å være der å beskue toppene som jeg tidligere kun hadde sett på postkort. Dessverre kan jeg ikke lage postkort selv med disse bildene.
Sånn etter det skulle jeg opp til en fjelltopp jeg fikk anbefalt, en magisk utsikt ble jeg lovet. Og i samme tid så ble jeg påminnet om hvor lite Filippinsk jeg kunne, så dette skiltet hjalp meg lite, men guiden som ble med meg fikk det heldigvis med seg, dog jeg fikk aldri vite det.
Og løftet ble holdt, utsikten herfra var fantastisk, jeg stod der kjempelenge. Det var som det ble formet en kobling mellom sjel og natur, for det var noe så kjent med dette, jeg kommer fremdeles ikke på hvor jeg har dette fra. Men noe kjent var det med dette. Og jeg vil tilbake hit neste gang jeg kommer til Filippinene. Men ja, jeg kom hit for solnedgangen, og den kom brått på når jeg ble stående å mentalt knytte meg med naturen.
Et magisk tidspunkt det her, solnedgangen her er bevart i minnet, men dessverre ikke på GoPro kameraet, det døde ut under hval-hai dykkingen. Jeg burde ha valgt en modell der man kan ha med seg ekstra batterier. Men ja, se for deg dette bildet, og så lat som om det blir gradvis mørkere og rødere, og lyset treffer deg der du står på en klippe å ser utover naturen. Da har du følelsen. Når sola vel var nede kom det to problemer, nummer en var at jeg var på fjellet, det ble kjapt kjølig der oppe. Og nummer to var vel det verste, betaling. Kontantene jeg hadde på meg var nesten gått tom. Og for å være ærlig hadde jeg ikke tenkt så mye over det, siden dette har vært en veldig inneholdsrik dag. Jeg tilbydde meg klokka og halskjedet i betaling, men de ville helst ha penger, noe jeg skjønner. Men her kommer det fantastiske. Istedenfor å bare la meg bli igjen der oppe, noe de kunne gjort. Så ble guiden med meg, vi kjørte i flere timer, fra sted til sted i søken etter bank automat, for det var jo ikke det at jeg var tom for penger. Men jeg hadde bare kort, og selvfølgelig tar de ikke kort overalt på nærmest isolerte øyer. Her lærte jeg en viktig lekse til all fremtidig reising, ALLTID ha med masse kontanter, bare gjem dem godt.
En gang mot natten løste dette seg, og hell i uhell så endte jeg opp i Cebu. Det var uansett mitt neste mål, der fant vi minibank som hadde tilkobling, jeg fikk tatt ut penger, og jeg ga guiden dobbelt av hva han egentlig skulle ha. I utgangspunktet var det ikke mye, så å doble det var ikke noe problem. Som takk for det, så fikk jeg også anbefaling om hostell for natten, og ja da var mye løst. Klokka var sånn over midnatt, men i Filippinene så er de hjelpsomme og gjestmilde over forventning av noe annet jeg har vært borti. Damen på hostellet kledde på seg og kom ned til disken, ga meg et rom og ti minutter senere så lå jeg og snorket i sengen. For en lang dag det der var.
I morgen er planen å bare vandre rundt å ta en riktig sightseeing runde i Cebu city.
Owlando
Leave a Comment