Alt starta en stund tilbake, den 9. September 2014, Bungie slipper et nytt storspill som skal følge i Halo sine fotspor. Navnet er Destiny, og alt jeg har sett av trailere og reklame for det har gjort meg hypet. Dette skulle bli så bra, og Gud som jeg gledet meg til å spille det.

Spillet var endelig i min hånd, og det bar rett hjem for å stappe det inn i konsollen. Vennene var klare, og jeg logget inn i et annet univers og påtok meg rollen som en Guardian. Menneskeheten har vært igjennom mye, og større farer er i gjerde og det er her vi guardians stepper inn. Litt likt supersoldatene i Halo så var også Guardians spesielle, på sin måte. Kraftige og udødelige, takket være Light og Ghosts.

Visuelt var spillet fantastisk og nesten banebrytende for alt jeg hadde sett på PS4 til den datoen. Jeg samlet vennene mine og vi begynte på historiemodusen. Overraskende nok så tok det ikke så lang tid å bli ferdig med nettopp denne, jeg husker ikke nøyaktig hvor lang tid det tok men det var få uker senere jeg skjønte at dette ikke var noe Halo.

Halo derimot hadde jeg spilt i månedsvis, kost meg i multiplayer modusen i lang tid og faktisk blitt ganske god. I Destiny derimot så var storyen ganske kort, og selve styringen i multiplayer var annerledes nok til at jeg fordømte den. Jeg ble jo lovet at det skulle være likt Halo.

En annen ting som ble ganske klart var at det var ikke stort mer å gjøre etter at historien var ferdigspilt. Spesielt ikke hvis man ikke var fornøyd med flerspiller modusen heller. Jeg kjedet meg.

Av en eller annen grunn var jeg alene om dette, mine venner spilte på, hver eneste dag. De gjorde de samme oppdragene om igjen og om igjen, og enda en gang. For meg virket det helt meningsløst, og utrolig døvt. Men noe drev vennene mine, de snakket om light level og the grind, bedre gear og exotics. Lite skjønte jeg, og lite brydde jeg meg, for dette var et gørr kjedelig spill. Vakkert men utrolig kjedelig.

Jeg antok først at vennene mine også kom til å gi seg etterhvert men der tok jeg feil, de spilte og de spilte. Jeg ble med for det sosiale men spurte ivrig hver gang om vi skulle prøve noe nytt til en forandring.

Vi kom til sommeren 2015, da flyttet jeg til Australia og la opp gaming for en stund. Da jeg kom tilbake i 2016 så spilte de fortsatt, og jeg fikk høre mange historier om alt jeg hadde gått glipp av. Riktignok hadde det kommet tre utvidelsespakker, men når jeg prøvde det igjen virket det klin likt. Med unntak av noen småting her og der.

Så kom det, Destiny 2 var klart for release, datoen var 6. September 2017 og vennene mine ventet spent. Jeg var også optimistisk, endelig skulle jeg slenge meg på bølgen med dem igjen, for dette MÅTTE jo bli bedre enn det forrige.

Kort tid senere var spillet i hånd og vi var nok engang klare for å være guardians igjen. Historien startet brått med å rive ned alt det som var i forrige Destiny, bokstavelig talt så ble det brent og bombet til grunne. Og vi mistet superkreftene våre i samme slengen, nå ble det faktisk spennende. Historien vil jeg si var bedre enn i det første spillet, men når den var ferdig så kom det samme problemet tilbake. Endgame content som jeg nå har lært at det heter, det manglet totalt. Med andre ord ingen grunn til å spille videre.

Men som sist så var jeg lei etter en uke, og kameratene mine var fortsatt betatt av spillet. Dog det må sies at de var litt mindre ivrige nå enn hva de var den gang. Jeg pinte meg igjennom flere hundre strikes også denne gangen, helt til jeg rett og slett ga opp. Det kom en utvidelse som jeg satte av en hel helg for, men det tok ikke lengre tid enn en helg for å bli ferdig med den. Og da falt jeg av, men nå gjorde også kameratene mine det. Destiny var endelig dødt for meg og vennegjengen min.

Jeg husker ikke helt hva som skjedde i den perioden, men det var sommeren 2018 at jeg kjedet meg noe veldig, og bare for moro tenkte å starte opp Destiny 2 for å se om det hadde skjedd noe nytt. Det så dårlig ut, men når jeg kom til tårnet, den sosiale huben i spillet, så ble jeg møtt av ei eldre dame som fortalte meg om å minnes fortiden. Jeg fikk en hel rustning av henne, denne var ødelagt, men jeg kunne gjøre minnesoppdrag for å restaurere den. Jeg tenkte kjapt hvorfor ikke, jeg hadde ikke noe bedre å gjøre uansett.

Jeg hoppet inn i en reprise av historiemodusen, men nå var noe voldsomt annerledes. Jeg måtte bruke tid og strategi for å komme meg levende igjennom, måtte rasjonere ammunisjonen og å forsiktig avansere mot målet. Jeg døde mange ganger og lærte bit for bit hvordan jeg kunne gjøre det bedre. Hvorfor var det så vanskelig nå?

Når jeg omsider kom igjennom oppdraget så fikk jeg en premie i form av en litt restaurert rustning, for å restaurere hele så måtte jeg gjøre flere oppdrag. Og hvorfor ikke, det var jo både gøy og krevende nå. Timene fløy, og jeg hadde endelig fått restaurert rustningen. Før jeg får sukk for meg så sier hun damen at en gang i tiden var dette en legendarisk rustning, men den har mistet lyset sitt, og jeg kunne restaurere det om jeg gjorde flere minnesoppdrag. Nå var jeg litt gira faktisk, jeg ville se hvordan den rustningen så ut, og selv om ingen andre brydde seg, så ville jeg eie en kraftig og legendarisk rustning.

Flere dager senere så innså jeg at jeg hadde begynt for sent med alt dette, denne spesielle rustningen var kun tilgjengelig i en tidsbegrenset periode. Og jeg skjønte at jeg ikke rakk å restaurere alt i tide før den forsvant. Dette irriterte meg litt, men det var bare meg selv å takke. Heldigvis var dette et sesong event, så i år 2019 så var jeg forberedt og skaffet meg den fullt oppgraderte Solstice armor rustningen.

Men hvorfor gjorde jeg det, og hvorfor var det plutselig gøy å spille Destiny 2? Jeg måtte virkelig tenke grundig på det her.

Konklusjonen jeg kom frem til var nesten tragisk komisk, dette er jo et spill man skal spille med venner, hjelpe hverandre og dele historier. Men min konklusjon var at dette spillet først ble gøy når jeg fikk spille det alene. Men hvorfor?

Min teori, og noe jeg er rimelig sikker på er fakta er følgende: Vennene mine var for gode, de gjorde rett og slett alt. For ja, Destiny var hjernedødt, jeg løp rundt fra A-B, skjøt litt, det meste døde av seg selv. Helt mot slutten så løp jeg bare langt foran da fiendene uansett aldri traff meg nok til at jeg døde, for hva var vel poenget å bruke tid på dem hvis man bare kunne løpe rett til siste bossen?

Når jeg spilte alene så måtte jeg holde meg i live, jeg var ikke så god på å sikte, så det var noe jeg måtte lære meg skikkelig. I tillegg så var det mye vanskeligere når alle tretti fiendene skjøt kun på meg. Å løpe frem til mål var uaktuelt, her måtte man sakte men sikkert drepe seg fremover.

Da begynte det å skaffe seg bedre våpen og rustning også å bli viktig. Og jeg fikk opp øynene for interessante kombinasjoner av både spesialangrep og egenskaper. Jeg begynte rett og slett å grinde for bedre loot. Det å nå max power nivå ble plutselig noe som motiverte meg, og Gud som jeg følte på the grind. Det var altså dette vennene mine før meg hadde skjønt, det var derfor de elsket dette spillet. Og nå, mange år senere så skjønte jeg det også, jeg elsket nå Destiny universet. Jeg begynte stadig å gjøre mer i spillet, historie oppdrag, bonus oppdrag, flerspiller i crucible og den nye gambit spillmodusen. Jeg elsket å jobbe for The Drifter, og å gjøre oppdrag for The Spider, spillet ga meg så mye mer nå. Jeg jaktet ivrig på nye våpen og exotics, hele høsten 2018 så brukte jeg i gjennomsnitt 3-5 timer pr dag på Destiny.

Eneste mangelen nå var ironisk nok noen å dele moroa med, for vennene mine var nå lei av Destiny. Og det var ikke aktuelt å begynne med det igjen, så ut 2018 spilte jeg alene. På vårparten i år så kom jeg meg litt mer inn i LevelUp communitiet, og der var det en Destiny 2 clan ved navn Level Up Cartel. Her fikk jeg noen å spille med, det ble riktignok på PC, så jeg begynte en ny konto der. Fra start til ende så fikk jeg endelig en brukbar karakter i gang også der. Og alt var bra, mye jeg savnet fra min gamle figur men da veldig få spilte på PlayStation så var det bare noe man måtte leve med.

Men så kom ryktene om at Bungie skulle implementere cross save, noe som i praksis betydde at du kunne logge deg inn på PC, PS4 eller Xbox og så bruke en og samme karakter på tvers av systemene. Gud, det forandret hverdagen, da kunne jeg koble av i sofaen alene med D2 på PS4, og når jeg ville være mer sosial så kunne jeg slenge meg på PC. Det var lett å vite hvilken konto som måtte fjernes, siden PC kontoen på langt nær hadde gjort like mye som PS4 kontoen. Det er ikke cross play enda, men Gud for et mirakel cross save var.

For litt over en måned siden så skjedde det mye mer, en ny utvidelsespakke kom ut, den het ShadowKeep, og den brakte med seg en lokasjon fra Destiny 1. Dette fikk mine venner til å bli mer overtalbare til å prøve Destiny igjen. I samme slengen så ble store deler av Destiny forandret til det bedre siden Bungie nå hadde frie tøyler til å lage det spillet de alltid ville ha. Dette var fordi Bungie i lang tid var bundet til Activision som partner, og disse tenkte vidt forskjellig på hvordan de vil et spill skal være.

I dag er jeg nå i en aktiv klan med spillere på både PC og PS4, Nerdelandslaget. Her har jeg blitt kjent med nye og kule folk som jeg nå regelmessig spiller med, i samme slengen har jeg fått med meg to av de gamle Destiny 1 traverne tilbake sånn i ny og ne. Selv det å gjøre raids har blitt en greie jeg gjør nå, ikke alltid vi får fullført, men det er gøy å teste ut hver eneste gang.

Jeg elsker Destiny 2, det har ikke alltid vært sånn, men nå kan jeg trygt si jeg elsker det spillet, og ser frem til mye spennende og gode tider med det fremover. Nå som jeg endelig er ferdig med å skrive dette innlegget skal jeg faktisk hjem å gjøre noen bounties og å fullføre Iron Banner før den ukentlige nullstillingen som skjer i morgen. I morgen er det bursdagen min også, bare så det også er nevnt. Ha en fin dag folkens!

Owlando