Hvordan jeg fikk interessen for fotografi?

Det startet i grunn ganske så tidlig

Mange interesser får man som barn, og noen av disse har man gjerne med seg hele livet. Fotografering er vel den interessen som jeg tar med meg hele livet, og jeg begynte vel som 8-åring tror jeg. Det hele var vel en ren tilfeldighet av at jeg så på en serie på tv, om ei jente som flyttet ut på landet og ble fotograf for en lokalavis. Etterhvert som serien gikk så syntes jeg det å jobbe som journalist virket så utrolig spennende, og helt tilfeldig i samme tid så ryddet vi i kjelleren hjemme, og der fant jeg pappa sitt gamle speilreflekskamera. Det var i god stand, manglet bare litt støvtørk og et nytt batteri til. Det gikk raskt å skaffe det, og i samme sleng kjøpte jeg en masse filmruller, klar til å begynne.

Å bruke et speilrefleks var noe helt annet enn hva jeg hadde vært vant til med kompaktkamera og engangskameraer. Der var det jo bare å sikte på det motivet man ville, og så klikket man, deretter kom et noenlunde ålreit feriebilde til verden. Men med speilrefleksen var det noe helt annet.

Mye film og tid gikk med

Jeg husker så godt når jeg hadde tatt noen bilder av trær, min egen katt, og noen bilder av tv-spillet jeg likte best. Jeg var så klar da jeg syklet ned til fotoforretningen med filmen, jeg var kjempefornøyd, og gledet meg allerede til å se hvordan bildene kom til å se ut. Dette var på en tid der man ikke kunne printe ut bilder direkte på en selvbetjeningsmaskin, men derimot tok det opp til en uke eller mer før man fikk beskjed om at filmen var klar. Det føltes ut som en evighet, men tilslutt kom filmen tilbake til meg. Jeg syklet ned like ivrig, hentet den, og ventet til jeg kom hjem for å se på bildene, og da ble jeg møtt med…

Ganske kjipe resultater, for det første så var ingen av bildene riktig i fokus. Til tross for at jeg den dag i dag mener at jeg stilte fokushjulet slik at det så skarpt ut igjennom søkeren. Noen bilder var altfor mørke, og andre hadde feil motiv i fokus. Og tv-spill bildet trenger jeg vel ikke si så mye om, det gikk rett vest med det også. Men jeg hadde flere filmer på lager, så jeg begynte straks å ta masse nye bilder. Tre ruller senere så var jeg klar til å levere de igjen, og når resultatet kom så var det blitt litt bedre, de var langt fra bra men det hadde i alle fall blitt bedre enn første forsøket. Og sånn holdt jeg på hele sommeren, jeg prøvde å ta bilder av de samme tingene som hun jenta fra serien gjorde. Det er utrolig hvor lettpåvirkelige folk (les: meg) kan være, men jeg tipper at jeg ikke var alene om noe sånt.

Ett skritt mot det mer moderne

Etter en stund med nært sagt blind fotografering med små forbedringer, så fikk jeg en gave av mamma og pappa. Et digitalt speilreflekskamera, eller det var ikke et speilrefleks, men noe lignende. Og her skjedde det ting, for på dette kameraet så var det jo ikke film, men derimot en skjerm som man kunne se bildet sitt på i det man tok det. Man kunne også se endringene som ble til ved at man skrudde på disse rare hjulene. Blender og lukkertid var på det tidspunktet der helt ukjent for meg, jeg bare lærte meg at hvis jeg dro det hjulet slik så ble det enten mørkere eller lysere.  Samme gjald det med dybdeskarphet og ISO verider. Det var fortsatt mye prøving og feiling, men det å kunne se bildet direkte uten å måtte vente opp til en uke, det var gull verdt for fremtidig læring.

Steget inn i Canons verden

Til slutt begynte jeg å få mer kontroll på kameraet, ikke at jeg skjønte så mye mer av innstillings begrepene, men jeg skjønte hvilke hjul som måtte skrus på, og hva jeg måtte trykke på for at jeg skulle få bildet sånn ca slik jeg ville. I samme tid øvde jeg mye på ulike motiver, og fant underveis ut at jeg like gjerne kunne kalle meg en fuglefotograf. Jeg elsker fugler, og det synes hvis man ser på bildene mine, siden for hver gang jeg går ut med kameraet så er det med minst 5-10 bilder av fugler. Være seg duer eller måker eller annet.

Etter mange år med dette kameraet så hadde tiden flydd, jeg fylte 21 år og skulle begynne på Folkehøgskole oppe i Nord-Norge. Linjen min het på den tid Backpack Photo, og var en blanding av reiseliv og fotografering, midt i blinken for meg. Som gave av mamma og pappa så fikk jeg også med meg et Canon DSLR kamera, modellen var EOS500D. Og dette kameraet fikk jammen være med på mye, ut i ørkenen, i tropiske skoger, og på kaldeste Svalbard. Det var vel i løpet av det året på Folkehøgskole at jeg virkelig kom inn i kameraverdenen, og fikk lært meg hvordan innstilingene fungerte. Et utrolig lærerikt år, god lærer, og gode klassekamerater gjorde at jeg til slutt kunne komme hjem til bygda og å holde min egen fotoutsilling.

Nåtiden?

Det har gått mange år siden nå, men jeg tar fortsatt mye bilder. Dog jeg føler jeg har stagnert ganske mye, og trenger å få en ny frisk pust i det hele. I den anledning så har jeg endret ganske mye, og til og med lagt ut ett kamera for salg på Finn.no. Planen min er at jeg skal lære meg å ta steget videre i 2018, slik at jeg kan være mer sikker på meg selv som fotograf. Også håper jeg at jeg kan klatre flere steg og lære meg mye mer, for det går opp for meg at selv om jeg tar mye bilder og reiser mye. Så har jeg knapt skummet overflaten av fotoverdenen og fotofaget. Så jeg håper på å kunne begynne på en ny fotoreise nå snart.

Følg med fremover for å se hvordan det går.

-Owlando-

Advertisements

Legg igjen noen ord