Farvel kjære Kiiro

Farvel min lille gule undulat, du vil bli dypt savnet

Det var i dag min lille gule undulat Kiiro tok farvel med verdenen, etter et syv år langt liv, forhåpentligvis fylt med mye glede. Jeg har mange ganger fått spørsmålet om hvorfor jeg har fugler som kjæledyr, og at folk sier fugler ikke har noen personlighet. Da spør jeg hvorfor jeg sitter igjen her med et såpass savn for en liten gul dott med fjær. For jo, alle dyr har personligheter, man må bare ta seg tid til å bli kjent med dem,  uansett hva slags dyr det er.

Det er trist for dem som ikke får bli kjent med dyr, for de går glipp av den utrolige gleden de gir, og hvor morsomt det er å bli kjent med dem. Dog det triste med å ha kjæledyr er at i de fleste tilfeller så må vi på et tidspunkt i livet si farvel til dem, mennesker lever lengre enn mange av de vanligste husdyrene vi har. Men sånn er vel livet antar jeg.

Nå sitter jeg her med Budgie, den andre undulaten min, jeg vet jeg tar det tungt. Men jeg er mer bekymret for hvordan han vil ta det fremover, de to var tross alt sammen hver eneste dag. De ble et lite radarpar, til tross for at de var uenige nå og da. Hvem er vel ikke det?

Livet er skjørt, det er viktig å ta vare på det, og å sette pris på alle de dagene man får sammen. En dag kan det brått være over, bruk alle sjanser på å fortelle de rundt deg hva de betyr for deg. Husk det!

Vit det Kiiro, hvor enn du har fløyet nå, du er savnet, og vi var alle utrolig glad i deg, til tross for at du skrek mye unødvendig. Du brakte virkelig liv i denne leiligheten.

Hvil i fred Kiiro.

-Owlando-